Fra sidelinja

Hvorfor kan ikke jeg samisk?

Nei, det er ikke samisk nasjonaldag nå, dette er ikke et årlig festskrift for å feire samhørighet i fortid og fremtid med etnoromantisk tilsnitt. Det er bare et enkelt spørsmål, en undring: Hvorfor snakker ikke jeg, som er født og oppvokst i Norge, til og med i Nord-Norge, et eneste ord samisk?

Stein-Gunnar Bondevik skriver om det samiske språket i denne kommentaren.   Foto: Ronald Johansen/Heiko Junge (Scanpix)

meninger

Nordmenn er et farende folk, og har gjennom årene lært å te seg i de fleste kulturer rundt på kloden. Noe av det første vi tilegner oss ved ankomst til en ny destinasjon er et grunnleggende vokabular i det dominerende språk på stedet. Derfor er mange av oss i stand til å si enkle ting som god dag, takk og adjø på en hel rekke språk.

Årsaken til denne lærevilligheten er først og fremst praktikk, det er greit å kunne noen ord. Man kunne også forledes til å tro at det handler om en grunnleggende høflighet og respekt for lokal kultur, men det skal man ikke ta for gitt.

Når vi lærer oss tysk, fransk og spansk er det fordi vi erkjenner at vårt norske språk tilhører minoriteten, vi må underordne oss. Når vi gir blaffen i å lære oss et eneste ord samisk er det fordi vi i den relasjonen tilhører majoriteten – høfligheten og respekten er ingensteds å se.


Troms og Finnmark:

Et av disse blir storfylkets nye symbol

Griffen fra Tromsø og vakttårnet fra Finnmark skal nå skrotes som fylkesvåpen – og en helt ny våpenskjold skal symbolisere det nye storfylket.


Det er forunderlig å lese om samisk skolehistorie, særlig dersom en går på jakt etter innslag av det samiske språk eller kunnskap om samiske forhold i de nasjonale læreplanene. Fram til 70-tallet var begge element nærmest fraværende, ikke overraskende.

Det lille man fant var i beste fall stigmatiserende, kulturhegemoniske avstandsbetraktninger om liv og levned. Men i læreplanverket fra 1974, etter hektisk innsats og klare krav fra samiske miljø, kom samiskfaget endelig inn i skolen.


Starter ny samisk forening etter språkstrid

Samisk forfatterforening vedtok i fjor at medlemmer må ha skrevet minst én utgivelse på samisk. Nå har motstandere av vedtaket startet opp sin egen forening.


Hvor godt disse læreplankravene ble gjennomført kan derimot diskuteres. Jeg begynte på skolen i 1974, men kan knapt huske at vi lærte noe som helst om samisk språk eller kultur. Ifølge læreplanen skulle samiske element være en del av både O-fag, heimstadlære, musikk, historie, samfunnsfag og håndarbeid. Såpass beskjedent var utkommet av denne undervisninga at forfatter, forsker og redaktør Odd Mathis Hætta i 1979 sa det slik: «I mønsterplanen er det foreslått en del emner om samer. Disse er kanskje tilstrekkelig for å gjøre norske barn oppmerksom på samer …»


Her markerer tromsøværingene sin avsky mot samehets: – Godt å se folk si at dette tåler vi ikke

Jon-Richard Sommernes (21), som forrige helg ble slått i ansiktet fordi han hadde på seg samekofte, synes det var fint å se støtten på Stortorget lørdag.


Legg merke til ordvalgene; norske barn blir kanskje «oppmerksom» på samer etter endt undervisning. Det er, fra samisk side, ikke rare forventningen. Og det som verre er: Det er ikke rare ambisjonen, fra norsk side. Jeg og mine medelever fra norsk skole i den tiden er levende eksempler på at Hætta hadde rett – det var på alle måter utilstrekkelig. Verre skulle det bli, for da rett til samisk opplæring ble styrket på 80-tallet, ble undervisning om samiske forhold og kultur i de nasjonale planverkene svekket. Det ble mer av oss og dem.

Afrikansk flerspråklighet er et velkjent fenomen for språkforskere. Av verdens 7000 språk snakkes 2000 av dem i Afrika. Spør man en person fra Nigeria eller Kenya om hvor mange språk vedkommende behersker, er det ikke uvanlig at svaret er fire-fem, og i mange tilfeller flere, språk. Det er mange sosiokulturelle årsaker til at det er slik, ikke alt kan overføres til andre steder, men det kan jo hende det er noe å lære, for den som vil lytte.


Fra sidelinja:

Den velsigna høsten

Man ikke må grave seg ned i septemberregnet og oktobermørtna, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


Det er imidlertid et faktum at Europa, Australia og Nord-Amerika er de områder hvor minoritetsspråk er mest truet. Det betyr at vi står ikke alene med vår språk- og kulturpolitikk. Vi er i godt selskap med gamle kolonimakter og imperialister som ikke ser ut til å ha glemt den edle kunsten det er å dominere sitt territorium.

I fjor ble det igangsatt et arbeid for å se på forholdet mellom nordmenn og samer i et historisk-, samtids- og fremtidsperspektiv. Sannhets- og forsoningskommisjonen, ledet av Dagfinn Høybråten, skal levere sin rapport i 2022. Sekretariatet ligger i Tromsø som, sett fra Stortinget, er bra siden det ligger i Nord-Norge. Sett herfra kjennes det unektelig litt merkelig å bli sett på som et naturlig sted for et slikt sekretariat, gitt byens fjerne og nære, og svært lite ærerike, historie i samespørsmål.

Jeg håper uansett at kommisjonens oppgave nummer tre, som handler om å foreslå tiltak til videre forsoning, vil handle om økt innslag av samisk språk og kultur i hele skoleverket. Jeg kan si danke, thank you, obrigado, gracias, og merci sånn helt av meg selv, men måtte slå opp på nettet for å lære meg at takk er giittos på samisk.

Unnskyld har jeg enda ikke lært.