Vi må ha lov å håpe at ikke minst NHO-systemet kan følge opp den sterke uttalelsen fra Sjømat Norge. Hittil har NHO Arktis (som omfatter Troms, Finnmark og Svalbard) vært altfor defensive, for ikke å si direkte avvisende til at jernbanen må bygges ut.

Sjømat Norge slår sønder og sammen diverse utsagn fra økonomisk ekspertise stort sett befinnende i Oslo-gryta. En jernbane i nord – og spesielt Tromsbanen som vil dekke Nordre Nordland, Troms og Vest-Finnmark – vil bli en av Norges mest lønnsomme jernbaner fordi vi kan legge til de sektorer som Sjømat Norge ikke har oversikt over, regional utvikling og all annen godstransport både inn- og ut fra landsdelen.

De økonomiske eksperter som har fradømt jernbanen i nord livets rett, driver et direkte falskneri, fordi deres tallmateriale kun bygger på jernbanesatsing i Sør-Norge. Der er resultatet at jo mer penger som øses inn i jernbaneutbyggingen, jo mindre blir den samfunnsøkonomiske lønnsomheten.

Men ekspertene kan da ikke skylde på Nord-Norge for noe som vitterlig er et sørnorsk fenomen. Det er jo knapt satset noe på jernbanen i nord, se bare på den nedslitte og totalt forsømte Nordlandsbanen Bodø-Trondheim som i alle år er blitt oversett i samferdselsbudsjettene.

Vår jernbane vil få et totalt annet økonomisk utgangspunkt, og legg merke til en av hovedkonklusjonene i Sjømat Norges innspill, nemlig etableringen av de internasjonale jernbane-korridorer. Sjømatnæringenes hovedfokus er på raskest mulig kvalitetstransport fra produksjonssted til markedene.

Fra vår region er det ensbetydende med full satsing på en Tromsbane og en modernisert Ofotbane inn mot det svenske jernbanenettet. Likeledes må Meråkerbanen i Trøndelag oppgraderes og bli en del av den svenske Mittbanan til Sundsvall.

Dette er helt i overensstemmelse med den enstemmige uttalelse fra alle de norske Jernbanefora i møte med Jernbanedirektoratet 2. juni i år der kravet om en ny nasjonal jernbanepolitikk ble reist med full styrke. Regional utvikling i spesielt Trøndelag og Nord-Norge forutsetter internasjonale korridorer via Sverige – og mindre av transport til det nasjonale senter Alnabru i Oslo-gryta.

På ett sentralt punkt tar imidlertid Sjømat Norge feil, og det er med sin undervurdering av den betydning som sterke knutepunkter i Harstad, Narvik og Tromsø vil ha for jernbanen. Jernbanen kan ikke føres ut til de ytterste skjær og havner, men må ha terminaler som lett kan betjene sine respektive kystområder.

Derfor er gode tilførselsveier en forutsetning fordi hovedvekten av sjømatproduksjonen nord for Bodø foregår langs kysten av Finnmark samt i Skjervøy, Senjaregionen, Vesterålen, Lofoten og Steigen. Sjømat Norge forventer at dette også vil være de mest sentrale sjømatproduserende regioner i fremtiden. Veinettet i disse områdene har en rekke flaskehalser med store utbedringsbehov. Dette medfører at uavhengig av hvor en jernbane går, har sjømatnæringen behov for store investeringer i veinettet inn til knutepunktene. For at potensialet i en ny jernbane skal realiseres, vil gode tilførselsveier være en forutsetning. Sjømatproduktene trenger kortest og best mulig kjørevei til toget.

Sjømat Norge har også oversett den fundamentale betydning som utvikling av et skreddersydd system med båter fra produksjonsstedene på kysten og til terminalene i Tromsø, Narvik og Harstad vil få. Refr. forslaget om utvikling av elektrisk drevne og automatisk styrte båter som kan gå i sikre korridorer fra de ytre områdene og til terminalene der godstogene venter. Dette blir en kostnadseffektiv løsning som bygger på multimodale løsninger der bilen, båten og toget har sin bestemte definerte plass i transportsystemene.

Spesielt i en landsdel med en lang og krevende kyst vil ovennevnte løsning oppveie de avstandsproblemer som Sjømat Norge med all rett er opptatt av, men ikke ser noen utvei av.

Bortsett fra dette punktet er det bare å slutte seg til Sjømat Norges betraktninger om vektlegging av klima- og miljøhensyn og at sjømat er en klimavennlig produksjon med et begrenset klimaavtrykk etter seg. Særlig klima- og miljøhensynet ser vi blir vektlagt sterkere, både hos sjømatprodusentene og sluttbrukerne.

Det er verdt å merke seg at Sjømat Norge så klart ser det riktige i trasévalget Narvik-Tromsø via Nordkjosbotn. Nordkjosbotn er det fremtidige sentrale knutepunkt for transport til Nord-Troms, Finnmark og Finland.

Sjømat Norges innspill er et langt steg videre for jernbanesaken, og med en klar indikasjon av hvordan utbyggingen må skje. En Tromsbane og dobbeltspor på Ofotbanen som første steg, parallelt med Meråkerbanen i Trøndelag – deretter fra Nordkjosbotn til Finnmark, og senere sørover til Fauske og Trondheim.