UiT Norges arktiske universitet har i den senere tiden fremmet seg selv som en pilot for bærekraft, med hovedvekt på klima, energi og naturmiljø.

Institusjonen driver forskning og undervisning innenfor klima, energi og miljø, har opprettet en bærekraftkomité og ansatt studenter som bærekraftpiloter. Institusjonenes ledelse har også frontet UiT ved den siste tidens markeringer i forbindelse med FNs bærekraftmål og gitt støtte til de klimastreikende ungdommene.

På UiTs nettsider ligger også en underskriftskampanje i form av et åpent brev som oppfordrer til større ambisjoner fra universitetene når det gjelder kampen mot klimaendringer, tap av biologisk mangfold og for global bærekraft. Blant underskriverne finner vi UiTs rektor og viserektor for forskning. Det er påfallende at det så langt har vært fokusert lite på rollen til norsk olje- og gassutvinning i UiTs bærekraftsatsning.

Denne elefanten i rommet kom nylig til syne da bærekraftspilotene reagerte på at Institutt for geovitenskap i samarbeid med oljeselskapet Lundin Norway og Norsk olje og gass inviterte til et arrangement der UiTs studenter skulle komme med innovative ideer som kan tjene oljeselskapet. I følge Lundins hjemmesider er økt eller raskere utvinning et av hovedmålene som blir presentert for studentene.

Spesielt ble det reagert på formuleringen om at det fortsatt vil være slik at verden vil trenge store mengder energi fra olje og gass – også i framtiden. Det problematiske her er at UiT på den ene side presenterer seg selv som en pilot for global bærekraft og samtidig kommuniserer som en premiss at olje og gass skal utgjøre en stor del av verdens energiforsyning i overskuelig framtid.

På Lundins nettsider finner vi at selskapet bygger på analyseselskapet DNV GL sin årlige rapport Energy Transition Outlook. Her presenteres et framtidsscenario for global og regional energisektor fram mot år 2050. Det publiseres en rik flora av slike rapporter, men denne synes å være skreddersydd for den norske olje-og gassbransjen i dens bestrebelser for å overta eierskap til bærekraftbegrepet og framstille olje og gass som en viktig del av løsningen på klimaproblemet.

Det spesielle med rapporten er at den fokuserer på et scenario som vil føre til farlig global temperaturstigning, men unnlater å studere i detalj andre scenarier som gir muligheter for å oppnå målene i Paris-avtalen. Den kan derfor gi ammunisjon til dem som hevder at slike scenarier er uoppnåelige, i motstrid til en rekke andre analyserapporter og fagfellevurderte studier som det er universitetenes ansvar å formidle.

Likevel er det nyttig å gjennomgå denne framskrivningen og vise at den leder oss til et sted vi ikke ønsker å komme.

Ifølge rapporten vil fossilt drivstoff fortsatt dekke mer enn halvparten av verdens totale energibehov i år 2050, men vil bare utgjøre en femdel av elektrisitetsproduksjonen. Forklaringen er at elektrifiseringen av samfunnet i dette scenariet går langsommere enn det som er nødvendig for å unngå farlig global oppvarming.

Dette er den vesentligste årsaken til at de totale CO2-utslippene i framskrivningen ikke blir redusert med mer enn førti prosent forhold til i dag. En annen særegenhet ved scenariet er at naturgass vil bidra til mer enn en tredel av de totale klimagassutslippene og dekke nesten en tredel av det totale energibehovet ved midten av dette århundret.

DNV GL erkjenner at denne framskrivningen overskrider togradersmålet satt i Paris-avtalen. Dette målet forutsetter at utslippene må reduseres med sytti prosent innen 2050, og begrensning til en og en halv grad krever null netto utslipp på dette tidspunktet. Rapporten gir heller intet grunnlag for å konkludere at naturgass som erstatning for kull er et nødvendig og effektivt overgangsbrensel fram mot fornybarsamfunnet.

Tvert imot innebærer framskrivningen at gass og olje i år 2050 vil framstå som et formidabelt hinder for å bremse den globale oppvarmingen. På dette tidspunktet vil gass og olje stå for tre ganger så store utslipp som kull og vil bidra med halvparten av den totale energiproduksjonen.

Hvis man forutsetter at reduksjonen av kullforbruket i scenariet skyldes økt forbruk av gass, så bidrar ikke dette til så store utslippsreduksjoner som det gjerne påstås. Nyere studier mener til og med å ha påvist at metanutslippene fra gassproduksjon medfører større totale utslipp fra gass enn fra kull for samme energimengde levert til forbruker.

Hvis gassen og oljen derimot erstattes med fornybar energi, vil utslippsreduksjonene øke til åtti prosent når vi passerer midten av århundret. Da vil vi være på en utslippsbane der vi har gode sjanser for å nå togradersmålet.

En strategi, der rike land raskt erstatter sin olje og gassproduksjon med fornybar energi, mens fattige land tillates å trappe ned sin kullproduksjon i et lavere tempo, er mer politisk gjennomførbar i en global kontekst og i tråd med Paris-avtalens intensjoner.

Som forskere og studenter ved UiT mener vi det er svært problematisk hvis universitetet skal fungere som en ukritisk kommunikasjonsplattform for petroleumsindustrien. Vi er usikre på hvor sterkt UiT er villig til å hegne om sin uavhengighet som en kritisk stemme i samfunnet – i en tid da vi trenger den aller mest.

Vår ledelse har over tid gitt tvetydige signaler om hvor de står med hensyn til en bærekraftig utvikling. Dette kan ikke fortsette hvis institusjonen skal være en pilot for bærekraft.

Vi etterlyser større klarhet, selv om dette skulle medføre et ubehagelig oppgjør med petroleumsindustrien.

Underskrevet av: Lis Allaart (stipendiat), Stian Normann Anfinsen (førsteamanuensis), Michaela Aschan (professor og prodekan), Maren Irene Gåre Bakkevoll (student og bærekraftspilot), Veronica Bergan (førsteamanuensis), Tobias Boström (professor), Camilla Brattland (førsteamanuensis), Matteo Chiesa (professor og senterleder), Oline Eikeland (student og bærekraftspilot), Edel O. Elvevoll (professor og leder av UiTs bærekraftskomité), Odd Erik Garcia (professor og instituttleder), Rikke Gürgens Gjærum (professor og forskningsleder), Clara Good (postdoktor), Marit Anne Hauan (førsteamanuensis), Andreas Johansen (student), Berit Kristoffersen (førsteamanuensis), Svein Anders Noer Lie (førsteamanuensis), Andreas Rostrup Martinsen (student), Endre Falck Mentzoni (student), Tine Nilsen (postdoktor), Kristoffer Rypdal (professor), Martin Rypdal (professor og instituttleder), Øyvind Stokke (førsteamanuensis), og Nigel Yoccoz (professor)