Som 100-åringer flest har også IF Skarp gått gjennom og opplevd det meste av det som kan leves og oppleves i et langt liv. Det har i dette lange livet vært både lyse og mørke dager. Da jeg kom inn som leder først på 1990 tallet var en sak klar for meg, IF Skarp var i en alvorlig krise, organisatorisk, administrativt og ikke minst økonomisk.

Etter min og noen av mine medsammensvornes mening (vi var ikke mange) så vi kun to utganger av krisen. Den ene var å ta fatt på det enorme arbeidet det ville være å få klubben på fote igjen, hvis det i det hele tatt var mulig. Det andre var den mest lettvinte løsning, å melde oppbud. (konkurs)

Vi valgte ikke den lettvinte løsningen, men satset på at om vi fikk tatt fanden på ryggen, fikk vi også forsøke å bære han fram. Det ble en hard bør og en lang og tung vei fram til målet vi hadde satt, men vi kom fram.

Da vi startet bergingsoperasjonen i 1992 var gjelda ikke bare uoversiktlig, men vi fant den ene gjeldsposten etter den andre og summen av disse ble summert til cirka 2. millioner kroner. Vi hadde begrenset med utstyr og de likvide midlene var sparsommelige, for å si det mildt.

Det ble lang og slitsom jobbing. Det hjalp ikke minst da Ole Martin Årst hadde tatt overgang til TIL, og senere ble solgt til en belgisk klubb, noe som sikret Skarp en andel av overgangssummen. Vi hadde på det tidspunktet en gjeld på cirka 400.000 kroner som ble betalt, i tillegg fikk vi 1,4 millioner kroner på konto.

For to uker siden var jeg på Skarpmarka fotballstadion for å se Skarp spille seriekamp som de gikk seirende ut av med 3–1. At de spilte ny kamp noen dager senere og vant 6–0 var gleden og følelsen over å være «Skarp-gutt» i ferd med å komme tilbake.

Men det som gledet og ikke minst imponerte meg var hva de som leder og gjør en innsats i og for klubben har fått til de siste årene på Skarpmarka.

Kunstgressbane med flomlys og klubbhus som i stor grad er ført opp på dugnad. På jubileumsmiddagen ble det og offentliggjort at Sparebanken Nord-Norge og to bedrifter hadde gitt 1,1 millioner kroner i bursdagspresang, og av ledelsen ble det sagt at disse pengene skulle øremerkes til ytterligere opprusting av klubbhus, garderober og oppføring av tribuner.

Det gjør godt og vite at de som i dag, ikke bare lederne klubben, men og de mange som står på og gir mye av sin tid og fritid for å bygge klubben videre mot en god og trygg fremtid. Uansett hvilken funksjon eller oppgave som er tillagt det arbeid som må gjøres skal dere vite at alle oppgaver som er til gagn for klubbens fremme er viktig og nødvendig.

Det som jeg og oppdaget uten at det ble fortalt var den flotte samhandlingen og samholdet det var innad i nåværende Skarp-gjeng. Det som tydelig kom fram var en for alle og alle for en. A-lags-treneren Vidar Haldorsen som er født og oppvokst i IF Skarp var klar på at fremtidig rekruttering skulle skje fra egen klubb, og han fulgte med hva som gror i yngres avdeling og hvilke spillere som i fremtiden blir aktuelle for A-lags spill.

Det kan ikke være tvil om at det nåværende og dyktige teamet i Skarp vil bidra til løfte Skarp opp og fram, til en fremtid de vil kunne se tilbake på med stolthet i kropp og blikk.

Etter kort tid men gode opplevelser er «den gamle» Skarp-gutten i meg kommet tilbake. Han var ikke borte for alltid, han var bare sliten og pakket godt inn og plassert bakhodet. Hva han kan bidra med når han nå er pakket ut vet jeg ikke. Kanskje jeg kan finne fram snekkerhammeren eller en malerpensel når det søkes etter dugnadsarbeidere, eller gå ned på Skarpmarka og få en kaffekopp.

I alle fall er en ting klart. Det går an å få et godt resultat selv om utgangspunktet er det verste. Jeg gleder med til å følge Skarp inn i fremtiden og ønsker all lykke til Tromsøs eldste fotballklubb.