Fra sidelinja:

Tromsø skal være byen for alle

Spaltist Herman Kristoffersen tar et oppgjør med gamle tromsøværinger som flytter tilbake til byen og klager på tingenes tilstand.
meninger

De kommer ofte hjem der de har hatt barndom og ungdom. Ofte reiste de bort for mange år siden og kommer hjem der de ble født for flere tiår siden. Det sies fra faglig hold at det er lyset og naturen som bygger opp denne hjemlengselen over tid.

Fødestedet har satt så dype spor at mange i den gjengen en finner rundt om i gatene her i byen for tiden ikke finner seg helt til rette noen steder i verden.

Når de gamle tromsøværingene blir eldre, og tiden har malt motstandskraften ned, kommer de ofte hjem igjen. Da er de blitt pensjonister eller i et lite ulage fordi livet har ristet dem opp og sendt dem hjem igjen dit de kom fra. Andre har foreldre eller slektninger de vil ha nært seg. Forpliktelsene blir ikke mindre med årene. De er som størrelsen på kirkegården, hvor flesteparten av dem de kjente tiår tilbake, ligger og slapper av for godt.

Bare blikket blir skarpere. De følger nå med på alt som har foregått i byen alle de årene som har gått siden de forsvant sørover, og de er ofte misfornøyde med denne utviklingen. Alt er galt nå. Den byen de husker fra barndommen var både ren og vel organisert, tror de. Alt var en gang slik det alltid burde være, og innflytelsen til det moderne samfunnet de har rundt seg, har ødelagt alt.

Det som nå står tilbake er en kald og upersonlig by hvor ingen lenger kjenner hverandre. Før var det ikke slik. Da kjente alle hverandre og hadde nesten daglig omgang. Da kom lokalbåten når den skulle komme og bussen …?

Høyhus, nei takk. Nye veier, nei takk. Miljøby og bompenger, my ass.

Tromsø er egentlig en utrolig spennende by. Bedre byer fins ikke på denne kloden, men alle ser ikke det. De grundigste kritikerne er ofte de hjemkomne gamle tromsøværingene som kommer hjem igjen med falkeblikkene sine og gransker hver stein og hver tue for å finne en feil.

De ser alt. Selv et lite hull i asfalten bekymrer dem, mens vi andre vet at en eller annen kommer til å fikse det en dag. Flyttingen av busstopp er fy-fy. Før gikk man på bussen et annet sted.

Nye bygg er helt forferdelige. Var ikke de gamle gode nok? Hva skal man med havneterminal når en godt kunne klart seg uten? Hva er det turistene gjør her? Hva har de her å gjøre? Før var det ingen som kom, og Storgata var ikke som en turistgate i Levi, Finland. Hva skal vi med alle søringene som bare kommer hit nord for å presse opp boligprisene for oss gamle tromsøværinger?

Måtte vi absolutt rive Fokus Kino og lage bibliotek der? Var ikke det gamle rådhuset godt nok? Måtte vi ha et nytt? Kunne ikke biblioteket ligge der det lå før? Hva var så galt med det? Og det uten å spørre dem. Vi hadde to kinosaler før. Måtte vi plutselig ha seks? Snakker ikke om badelandet engang.

Byen vokser og smertene øker på. Det skal nemlig gjøre litt vondt å vokse. Å strekke seg mot noe annet, og litt større, kjennes på beinbygningen. Vi er ikke de samme lenger. Folk kommer fra hele verden og skaffer seg bolig her.

Det bygges utrolig mye for tiden og byen er slett ikke den samme lenger. Den er blitt bedre for mange og verre for noen andre. Vi kjenner ikke alle lenger. Det er rett, men må vi det? Vi er uansett i et slags fellesskap som vil ha det best mulig.

Naturen rundt oss trekker folk hit nord og mange av dem som kommer, syns byen er god å bo i, men ikke alle. Alternativet er stillstand og at alle de gamle smugene er der til evig tid.

Kloakken fløt en gang fritt ut i indre havn og mange gamle tromsøværinger i byen syntes også i den tiden at det var for mange bønder og fiskere i byen. Distriktsfolk som i virkeligheten har bygget opp dette stedet. Uten dem har Tromsø vært et betydelig fattigere sted. Samene har også gjort sitt inntog i utdanningsbyen og hatt med seg et tilskudd av en kultur som vi bør ønske velkommen.

Klart at det fins utfordringer, men noen av oss hilser likevel den nye tiden, og ser fram mot fremtiden. Vi ønsker å være her for hele verden og ikke bare for oss selv.

Er så de gamle tromsøværingene som kommer hjem igjen et problem? Nei, ikke verre enn andre som er skeptiske til utviklingen. Vi skal derfor ønske alle velkommen uansett hvilket ståsted de har eller har hatt.

Byen vår bør bli kjent som byen med det store hjertet. Byen alle kan finne en plass i. Det er dette som bygger nødvendig kompetanse for fremtiden og sikrer at vi kan hevde oss i nasjonal og internasjonal målestokk.

Tromsø vil alltid være del av en kamp for å trekke til seg folk som kan og vil noe. Vi er ikke perfekte, og sliter med mange forhold. Dette er ofte politikernes bord. Det er de og vi i lag som skal legge til rette for nyskaping av næringsliv og gode kommunale systemer.

Vi skal sørge for at vi ikke kveles av biler og vende et vennlig blikk utover i hele landsdelen. Kort sagt, være noe brukbart for alle.