Fra sidelinja:

Det fjollete ved det forflatede

Jeg har ingen forståelse for hvordan en presumptivt voksen person i VGs redaksjon skal kunne konkludere med at det er greit å referere til utenriksminister Ine Eriksen Søreide som UD-Ine. Det er respektløst og barnslig.

kjært barn: Miljø-Ola, Helse-Bent, Jern-Erna, Skaugum-Haakon og UD-Ine på FN-tur i New York.   Foto: Pontus Höök, NTB scanpix

meninger

Visst er vi stolte av vår flate struktur i dette landet. Det har vi god grunn til i en verden der klassestrukturer og absurde ulikheter er normen. Men samtidig er det grunn til å spørre om vi noen ganger går for langt når vi skal vise hvor uformell og uhøytidelig det går an å være. Når mediene forholder seg til utenriksministeren som UD-Ine bikker det over for meg. Når får vi en artikkel om Konge-Harald eller Slotts-Sonja?

Sist jeg så dette var i VG, som nylig mente det godt kunne høve å titulere utenriksministeren på denne måten da hun deltok i Norges delegasjon på FNs høynivåuke i New York – eller skal vi heller si noe FN-greier – blant annet for å lobbyere for en plass i Sikkerhetsrådet ved neste valg. Dersom vi skal trekke VGs stil helt ut kunne vi like godt ha sagt at den norske grupperingen ble ledet av ingen ringere enn Jern-Erna, UD-Ine og Skaugum-Haakon. Ikke verst.

Tidligere har vi lært at det transatlantiske militære samarbeidet mellom USA og Vest-Europa, med det intrikate navnet North Atlantic Treaty Organization, meget godt kan ledes av Nato-Jens, det er ingen problem – vi kan sove så lenge Nato-Jens våker våre grenser. Han kom forresten dit fra en stilling som Ap-Jens, hvor han hadde regjert sammen med blant annet UD-Jonas. Nå har Frp-Siv og Venstre-Trine overtatt.

For meg blir det fine ved det flate helt borte i det fjollete ved det forflatede. Vi trenger vel ikke å dra nisselua lenger ned enn nødvendig? Jeg har ingen forståelse for hvordan en presumptivt voksen person i VGs redaksjon skal kunne konkludere med at det er greit å referere til utenriksminister Ine Eriksen Søreide som UD-Ine. Det er respektløst og barnslig, på ingen måte morsomt og ikke engang kreativt.

Da jeg først tok til å reagere på denne praksisen i norske medier var det fordi jeg utelukkende assosierer noe negativt ved denne måten å benevne folk på. Vi har en historie for bruk av utnavn i Norge hvor, og det skal sies, ikke alt nødvendigvis har negative konnotasjoner. Når Anna i Kårvika ble kalt Fridtjof-Anna var det for å skille henne fra alle andre kvinner med samme navn, i samme vik. Greit nok da, men kanskje ikke i dag. Fins mange Hilde i byen, men ikke så mange Torbjørn-Hilde.

Men utnavn-praksisen, må vi kunne slå fast, har i første rekke vært brukt som et maktmiddel, en degradering, for å antyde at person har begrensede evner til å favne om noe utover det hun er mest kjent for. Tradisjonelt har det bare unntaksvis vært byens eller bygdens fremst menn og kvinner som har fått utnavn, det har vært forbeholdt folk fra lavere sosiale lag, folk det ikke kostet å snakke nedsettende om.

Så kan man si at det er et sunnhetstegn at vi nå har tatt til å lage utnavn på våre fremste i stedet, det må jo være bra? Nei, det er ikke det, nedsettende måter å omtale folk på skal man slutte med, ikke utvide. UD-Ine kan virke uskyldig, humoristisk og tilforlatelig, men antyder likevel at vi ikke tar verken henne, hennes virke eller den institusjonen hun representerer særlig alvorlig, hvilket bringer meg over på neste punkt.

Vi lever i en verden der vårt demokrati akkurat nå presses hardere enn noen gang. USA ledes av en president som, i «sin store og suverene visdom», er villig til å sette demokratiets institusjoner til side fordi han tror at det er bedre at han tenker for resten. På andre siden av Stillehavet sitter president Xinping og betrakter militærparader med steinansikt. Russland og Brasil ledes av tilsvarende antidemokratiske presidenter, og statsminister Johnson ser ut til å være på god vei på De britiske øyer. Om ikke folk tar valgseddelen i en annen hånd er dette bare begynnelsen.

Da blir det viktigere enn aldri før å skjønne vårt finstilte demokratiske system og institusjonenes plass i dette. Jeg maner ikke til underdanighet og ufortjent respekt for øvrigheten, men for at vi skal tvinge oss sjøl, og ikke minst de som sitter i posisjoner, til å huske at de er institusjoner, ikke personer.

Derfor må vi skille mellom personen Charter-Svein og institusjonen Utenriksminister. Kanskje var det fordi den daværende justisministeren trodde hun kunne være Frp-Sylvi på samme tid, at hun måtte gå? I alle fall for en stund. Og det er nettopp fordi amerikanske medier – i alle fall de jeg leser – vil minne Trump på at han er president, at de ikke omtaler ham som White House-Donald, men som president Trump.

Det er bra at avstanden mellom ledere og folk er liten, at vi kan være på fornavn med hverandre. Men fornavn og utnavn er to vidt forskjellige ting. Dette gjelder også på lokalt nivå.

Den nye ordføreren i Tromsø heter ikke Ap-Gunnar. Han heter bare Gunnar. Eventuelt ordfører Wilhelmsen.