Kjære Nordlys og iTromsø. Med takk for den overraskende pressedekning jeg fikk etter hendelsen i torsdag, finner jeg det riktig å gi en liten oversikt over min handlemåte:

Jeg kjøpte Fiskergata 6 og Grønnegata 25 i mars 1981 og flyttet inn etter ombygning i desember 1982. Jeg har altså hatt tilhold her nærmere 40 år. I denne tida har jeg vært på taket sikkert minst ti ganger pr. år – altså 400-500 ganger.

Jeg har aldri nyttet noen form for sikring. Det er nemlig litt tungvint, «plunder og heft» vil man si i byggebransjen. Men både legemskreftene og ikke minst balansen er ikke lenger som i unge år. Jeg er derfor til det ytterste forsiktig.

Nå skulle jeg fjerne mose på taket. Det er et ganske omfattende arbeid. Jeg har vel brukt nærmere fire dagsverk på dette. Arbeidet går ut på å ta hver enkelt teglstein, skrape den og legge den på plass. Samtidig får jeg kontrollert alle taksteinene. Jeg skiftet ut hele ni stykker. Mosen legger jeg for hver stein i en pose og forsøker å unngå at mosedotter faller ned på fortauet. Det ble til sammen en hel sekk med mose! Jeg kontrollerte også snøfangerne og festene til disse. Det er ingen tvil om at disse er solide og kan godt «berge» en mann på taket dersom han skulle være uheldig og gli. For de aller nederste rastene må jeg også bruke takrenna. Denne får jeg også kontrollert under arbeidet, og den må også spyles av og til. Det er stålrenner, men jeg passer alltid på å ikke ha hele min tyngde på renna. Jeg står alltid med ett ben på teglsteinene og holder meg også fast i den nederste snøfangeren.

Politiet fikk altså en bekymret melding. – Tja, det får politiet sikkert ofte. Og da må jo politiet rykke ut. Men dessuten må jo politiet bruke sunt skjønn når man kommer til stedet. Nå kom først politiet onsdag 9. oktober og så tilbake torsdag 10. oktober. Da stengte man av gata, tilkalte brannvesenet og sykebil. Det så sikkert ganske dramatisk ut. Jeg ble bedt om å komme ned fra taket. Tja, da måtte jeg jo forlate et arbeid som nærmet seg slutten… Det var grunnen til at jeg ikke etterkom beskjeden. Dessuten vet jeg jo at jeg er fullstendig trygg. Jeg faller ikke ned! Hypotesen om at jeg, om jeg falt ned, kunne drepe eller skade en forbipasserende, er derfor kort og godt tull. Det er derfor tale om overreagering av politiets ansvarlige.

Men jeg vil fra nå av ha tau når jeg går på taket, kanskje en såkalt «klatresele». Det er for å berolige eventuelle fryktsomme naboer. Dessuten vil jeg skaffe meg avvisere og sette disse på fortauet, - ikke for å beskytte forbipasserende mot å få meg i hodet, men kanskje heller for å unngå å få en mosedott fra taket.