Da daværende byråd for byutvikling Ragni Løkholm Ramberg (Ap) i 2016 foreslo å stenge Skippergata i Tromsø for privatbilisme, og gjøre sentrum mer fremkommelig for gående, ble hun møtt med en enorm motstand.

«Galskap» kalte tidligere byrådsleder Øyvind Hilmarsen (H) forslaget, mens andre sto i kø for å idiotforklare ideen. Men det var i 2016. Bare i løpet av de siste få årene har det skjedd en stor holdningsendring hos folk, og deres villighet til å gjøre slike endinger.

Det er nok flere årsaker som kan forklare dette. En av dem er trolig måten miljø og klima diskuteres i det offentlige, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Også Hilmarsen har snudd og blitt en tilhenger av færre biler i sentrum. Blant annet av den enkle grunn at lange bilkøer er utrivelig for myke trafikanter. Ramberg hadde rett.

Deler av næringslivet har vært svært kritisk til ideen om bilfritt sentrum, og jamrer sin nød om handelslekkasje til Jekta. Verst er likevel det melodramatiske tøysebegrepet «sentrumsdød» som brukes hver gang to sentrumsbutikker i løpet av kort tid flytter eller legger ned. Men en forutsetning for at flere skal komme til sentrum er ikke flere gratis parkeringsplasser og mer biler, men færre. For det er folk – ikke biler – som handler varer og tjenester.

Forbrukermønstre endrer seg. Moderne forbrukere blir stadig mer opptatt av å handle brukt, handle mindre, handle lokale varer og ta bevisste valg. I stedet for å motarbeide framtida og markedet, kan næringslivet tilpasse seg. Da kommer de ikke bare til å overleve, men også belage seg på klingende mynt i kassa. Markedskreftene er også gjeldende i sentrum.

Hvis det er noen som har grunn til å bekymre seg for handelslekkasje, er det kjøpesentrene. Flere handler på nett og tallene kommer bare til å øke. I USA snakker man om en «apokalypse» for kjøpesentrene, og det er ingen grunn til å tro at ikke de samme trendene vil ramme Norge.

Til tross for at det første virkelige tilløpet til en debatt om bilfritt sentrum ble kvalt i 2016, vil den komme tilbake med forsterket kraft, med Miljøpartiet De Grønne som et av styringspartiene i Tromsø. Et av punktene i den nye tiltredelseserklæringa til Ap, Sp, SV og MDG handler om at de skal «legge til rette for et bilfritt byliv».

Partiene er dessverre skuffende lite forpliktende i erklæringa. Alt de lover er at de skal utrede stenging av enkelte gater i sentrum for personbiltrafikk. Det er lite ambisiøst, men trenger ikke bety at ambisjonene ikke eksisterer.

Uansett har vi godt av en større debatt om hvilken bykjerne vi ønsker oss. Samtidig vil en slik sak bli en prøvelse for påtroppende ordfører Gunnar Wilhelmsens (Ap) habilitet. Han eier flere store lokaler i sentrum. At noen av disse kan bli skjermet for biltrafikk, og få opprustede omgivelser, kan føre til en stor verdiøkning for eiendommene hans.

Sjøl om Wilhelmsen rent juridisk kanskje ikke vil bli regnet som inhabil, vil det unektelig bli en problematisk for ham å delta i en politisk sak som gagner egne økonomiske interesser. Wilhelmsen risikerer derfor å kunne bli tilsidesatt i en svært sentral sak de neste fire årene.

Og om han ikke blir stilt på sidelinja, vil folk kunne stille spørsmål ved hans motivasjoner for oppgradering av sentrum –, sjøl om intensjonene er aldri så gode. Tromsøs vordende ordfører kommer til havne i en umulig situasjon, som bør avklares så tidlig som mulig i løpet av perioden.

Et bilfritt sentrum betyr ikke at de som er helt avhengige av bil for transport ikke kan ta del i bylivet. For mens det i løpet av det siste bompengebefengte året ikke har kunne blitt synd nok på bilistene (særlig disse stakkarene som er så uheldig å eie to biler, med doble utgifter), så må vi ikke glemme at Tromsø sentrum – sammenlignet med andre bykjerner – er et eldorado for bilister.

Vi har et gigantisk, underjordisk parkeringsanlegg, nærmest vegg i vegg med Storgata, hvor det så å si alltid er ledig plass. Bilfritt sentrum gjør ikke at folk ikke kan kjøre til byen – bare at bilen ikke skal ha fortrinnsrett i bykjernen. For det finnes ingen god grunn til at biler skal kjøre rundt hvor folk, barn og familier ferdes. Det er en grunn til at biler heller ikke får kjøre gjennom skolegårder eller lekeplasser.

Et bilfritt sentrum vil gjøre byen tryggere, hyggeligere og mer åpen. I tillegg vil byen bli mer tilgjengelig for folk med pustevansker som har det tungt nok når svevestøvet ligger som et klamt, skittent teppe over byen. I tillegg må vi som samfunn spørre hvor mye vi fortsatt skal legge til rette for privatbilisme i områder som domineres av gående.

Men sjøl om flere nå er mer bevisste i spørsmål om miljø, og villig til å gjøre endringer, vil ikke slike grep skje uten dramatikk eller motstand. I dette valget hadde vi to partier, Frp og Nei til bompenger i Tromsø, hvor begge hadde sin kamp for bilistenes gudgitte rettigheter nærmest som eneste sak. De kommer neppe til å sitte stille og se på at «innkjøring forbudt»-skiltene settes opp i sentrum.

Fredag kom tall som viser at nesten syv prosent flere tok bussen i september i år, enn i fjor. Det skjer etter at det i august skjedde en betydelig økning i antall bussavganger. Sanntidssystemet har også fått bukt med en bråte av bussfrustrasjonen i Tromsø.

Et bilfritt sentrum må også sees i sammenheng med byvekstavtale med staten og et mål om å flytte flere reisende over fra bil til gående og kollektivtransport, og til gærninger som måtte finne på å sykle hele året gjennom snøstorm, sludd, kulde og pine. Det er ikke bare enkelt å irritere seg over syklister når man kjører bil, det er vanskelig å la være.

Men disse syklende villmennene- og -kvinnene gjør at det blir mindre kø, bedre plass på bussen, null slitasje på veiene, renere luft og mindre utslipp, i tillegg til at de tar sunnere valg enn resten av oss vanlige dødelige. Da bør vi som storsamfunn legge til rette for dem.

Mens handlingskraftig ungdom må dra verden etter håret mot en friskere klode, bør vi også ta grep her lokalt. Både fordi det er vårt ansvar, men også fordi det blir så utrolig mye triveligere. For alle sammen.