Fra sidelinja:

Klart det kan bli mye verre

Bare det å nevne Donald Trump føles som et ørlite bidrag i å gjøre verden til verre sted, men av og til er det på sin plass å puste ut, mens man prøver å få overblikk over tingenes tilstand.

USAs president Donald Trump under et valgkamparrangement i Minneapolis denne uka.   Foto: Jim Mone/Scanpix

meninger

For vi har tilsynelatende blitt så psykisk avstumpet av vi ikke lenger reagerer når verdens mektigste mann uten ironi twitrer om at han besitter «enestående visdom». Men er denne mangelen på reaksjon bedre enn den hysteriske aversjonen mot alle ting Trump, som har preget de første årene av hans (tilsynelatende evigvarende) velde?

Forfatter Bret Easton Ellis beskriver i boken «White» seg selv som anti anti-Trump, et standpunkt som visstnok bød på utfordringer både profesjonelt og personlig. Ellis har et skarpt øye for kulturelle og generasjonelle forandringer, og hans adskillig yngre kjæreste var en av dem som ble smittet av det Ellis kaller «Trump Derangement Syndrome». Symptomer inkluderer hat, desperasjon og total ideologisk forvirring når enn presidenten nevnes.

Som komiker innså jeg raskt at den eneste måten jeg kunne snakke om Trump på scenen uten å kjede meg i hjel, var ved å forsvare han. Det manglet tross alt ikke på gjøglere som ville påpeke for en dust han med det oransje håret er, gjerne til applaus fra et konsensussøkende publikum lettet over å få egne overbevisninger bekreftet.

Selv fant jeg mer humor i folk som så ut til å miste hodet totalt høsten 2016, og etter en tur til New York rett etter Trump ble tatt i ed, lot jeg meg fascinere av demonstranter med skilt som sa «Not my president». Han var tross alt deres president, uansett hva du måtte mene om han som menneske.

Det var til og med norske demonstranter i Oslo som hadde skilt hvor det sto «ikke min president». De hadde i det minste et poeng, selv om ingen hadde påstått at Trump nå også var Norges statsoverhode. Det beste som kom ut av hele denne perioden var sunn refleksjon rundt demokratiet som styreform. I tillegg hadde vi jo ryktene om pissesexopptak med Donald og assorterte prostituerte på et hotellrom i Moskva, som holdt smilebåndene i form.

I løpet av årene har det vært nok å kritisere Trump administrasjonen for, som separasjon av familier på grensen, innreiseforbud for muslimer, brudd på atomavtalen med Iran, samt en ideologisk drevet kamp mot klimavitenskap. Det har samtidig vært en del lyspunkter, og her er Trumps tilbakeholdenhet mot å bruke militærmakt det aller viktigste.

Til tross for sine usammenhengende og rabiate utbrudd på Twitter, og en åpenbar fetisj for den overveldende styrken til det amerikanske forsvaret/angrepet, har Trump vist seg forfriskende motvillig til å sette bomber bak ordene på en større skala. Med det sagt kan selv tomme ord få utilsiktede konsekvenser, og det virker ikke direkte bærekraftig å motsi sin egen administrasjon via sosiale medier.

Som samfunnsdebattanten Sam Harris skrev på Twitter i forbindelse med Trumps siste utbrudd av manglende selvinnsikt, så er det nå vanskelig å se for seg hvordan Trumps konto ville sett ut om den ble hacket. Hva ville forskjellen vært, foruten mer rasjonell argumentasjon og bedre tegnsetting? At USAs president velger å bruke et sosialt medium som politisk plattform for avgjørelser som kan få alvorlige menneskelige og politiske konsekvenser, tar vi alle nå for gitt. Det er unikt. Innholdet i det han skriver er ikke så uvanlig som alle skal ha det til.

Overton-vinduet er et begrep som refererer til rammene som politisk debatt foregår innen, og grensene for hva politiske ledere vil uttale seg offentlig om. Vi blir hele tiden fortalt at Trump har utvidet dette vinduet betraktelig, i sin smakløse hyllest til egen makt. Så hva med George H. W. Bush, som sa at han aldri vil be om unnskyldning for det USA gjør, uansett hva fakta viser? Det høres absolutt ut som noe Trump ville blitt kritisert for nå.

Ditto med Ronald Reagan, som vitset før en radiosending om at USA ville begynne å bombe Sovjetunionen om fem minutter. Vi trenger ikke spekulere på hvordan det ville blitt mottatt i dag. Og det er ikke bare høyrevridde republikanere som slenger med leppa på denne måten.

Under Clinton-administrasjonens sanksjoner mot Irak forsvarte daværende utenriksminister Madeleine Albright at de hadde tatt livet av en halv million irakiske barn, med at hun syntes prisen «var verdt det». Jeg tror kanskje selv Trump ville holdt seg for god for den.

Gode gamle Bill Clinton mente at USA måtte forbeholde seg retten til å gå til atomangrep på land uten atomvåpen, og at myndighetene burde gi inntrykk av at de er «irrasjonelle og hevngjerrige» hvis nasjonale interesser står på spill, og at det kunne være en fordel å virke «potensielt ute av kontroll». Og dette var ikke på Twitter, men i et offisielt strategisk dokument.

Så la oss holde Trump i perspektiv. Jeg bestrider ikke at han er narsissist, sosiopat og rasist. At han er den første presidenten som besitter dette Kinderegget av sjelelige skavanker, er allikevel høyst tvilsomt.

Han er bare den første som virker stolt over det. Dette gjør han om ikke annet enestående, men fantasien din trenger en realitetsorientering om du tror det ikke kan bli verre.