Vi må snakke om det — igjen. Tromsø-suget.

Et sug som både Tromsø-politikere, fylkespolitikere og ikke minst rikspolitikere og offentlige utredninger bidrar til, igjen og igjen. Det er nærmest blitt automatikk i at nye offentlige etableringer og statlige arbeidsplasser havner i Tromsø, på bekostning av distrikts-Troms.

Kanskje er tiden inne for et «motsug». Hva med eksempel å «avhjelpe» Tromsø med voksesmertene for flyplassen på Langnes — og bygge opp Bardufoss som «hovedflyplass», med flytog til Tromsø sentrum?

Siste episode av Tromsø-suget handler om den nye basen for redningshelikopter i Troms. Før høstens valg var hele det politiske miljøet i Midt-Troms enige og overbevist om at basen skulle til Bardufoss. Også flere fylkespolitikere, inkludert et samlet Troms Høyre, pekte på Bardufoss. Til og med Tromsø-avisa Nordlys skrev på lederplass at Bardufoss var et naturlig sted for en slik base. Ikke fordi det skulle være et «plaster på såret» for hovedbasen for Forsvarets helikopter som krasjlandet, men fordi Bardufoss både geografisk og med sitt etablerte helikoptermiljø og store hangarkapasitet er et fornuftig valg. Så kom statsbudsjettet, og avgjørelsen «ingen» hadde trodd skulle komme allerede nå. Tromsø må få basen, mener regjeringen.

At regjeringen rent taktisk ventet til etter valget med en slik offentliggjøring, overrasker vel ingen. En av hovedårsakene til Senterpartiets voldsomme vekst i nord skyldes åpenbart nedbyggingen av helikopterbasen på Bardufoss og flyttingen til Rygge — samt «utslettelsen» på Andøya. Høyre og regjeringen ville rett og slett ikke tålt en ny smell ved å fortelle at redningsbasen blir lagt til Tromsø. Derfor ventet man til etter valget.

Men argumentrekken fra beredskapsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp) må bli gjenstand for en «granskning». Hun mener at ved å velge Tromsø blir det enklere å samspille med andre beredskapsressurser, som redningsdykkere og brannberedskap ved ulykker på sjø, alpin redningsgruppe, redningshunder, politiets beredskapsgruppe og medisinsk infrastruktur.

Under en beredskapskonferanse i Tromsø denne uka fikk ministeren støtte fra lederen ved Hovedredningssentralen i Bodø, Sten Rune Nikolaisen, som peker på Tromsøs nærhet til fiskeri, sjøfart og reiseliv. En helikopterpilot på Banak, Arne Ro, mener Bardufoss er uaktuelt, fordi det vil føre til kraftig utvidet responstid hvis man må fly til Tromsø og hente personell og utstyr før videre utrykning til redningsområdet.

61 millioner kroner er satt av til en redningsbase på Langnes. Nå har fagfolkene sagt sitt. Målselv-ordfører Bengt-Magne Luneng (Sp) mener de faglige argumentene ikke holder vann, og signaliserer en politisk «kraftsamling» i Midt-Troms for å få stanset regjeringens beslutning i statsbudsjettet om å opprette basen i Tromsø.

Det er nok å ta av i serien av motargumenter: Først og fremst at Bardufoss allerede har et etablert helikoptermiljø for utdanning, kompetanseutveksling og vedlikehold — og stor hangarkapasitet. Hva som ligger nærmest viktige fiskefelter og krevende fjellområder av Tromsø og Bardufoss er i beste fall diskutabelt. Men Bardufoss er utvilsomt nærmere både Senja og Vesterålen, og ikke minst den befolkningsrike hålogalandsregionen. Og Bardufoss-området kan også skilte med både redningsgrupper og redningshunder. Så da gjenstår selvsagt Universitetssykehuset med sin medisinske infrastruktur. Som førøvrig i årevis har samarbeidet tett og løst utfordringene på utmerket vis når Forsvarets Bell-helikoptre på Bardufoss har blitt satt inn i sivile redningsoppdrag...

At forsvarssjefen i sitt fagmilitære råd vil ruste opp helikopterstøtten til Hæren, og dermed på sikt igjen styrke miljøet på Bardufoss — åpner for nye muligheter for et sivilt/militært samarbeid om redningstjenesten.

Selvsagt må faglige vurderinger og råd veie tungt — det viktigste er tross alt at man tetter dagens hull i redningsberedskapen i Nord-Norge og finner løsninger som er mest effektive når ulykka er ute. Men det som foreløpig er kommet på bordet både fra regjeringa og fagfolk virker tynt og lite tillitvekkende. Og det er derfor vi kjenner nye antydninger av suget fra Tromsø.

Et sug som forsterkes av debatten rundt domstoler, skattekontorer, passkontorer og andre offentlige tjenestetilbud, utredninger som stort sett ender med nedleggelser i distriktet og flytting til Tromsø.

Så derfor; Hvorfor ikke igjen løfte fram debatten rundt flyplassene i dagens Troms — og hvordan man best betjener folk i hele fylket. Det er et faktum at man ingen steder i Norge finner tre store flyplasser så nært hverandre som Evenes, Bardufoss og Tromsø. Og selv om det er en rød klut for Tromsø by er det ingen tvil om at flyplassen på Langnes har store framtidsutfordringer der den ligger skviset inn mellom næringsarealer og boligområder. Mulighetene for utvidelse er sterkt begrenset.

Nord-Norgebanen er plutselig havnet på den politiske agendaen, og det er bevilget penger til utredninger på statsbudsjettet. Det inviteter til visjoner og nytenking rundt samferdsel. Og det aktualiserer den i utgangspunktet elleville tanken om å bygge opp Bardufoss som flyplass også for Tromsø-regionen, med et flytog som frakter reisende effektiv fram og tilbake — over en distanse som slett ikke burde være avskrekkende tidsmessig for Tromsøs innbyggere.

Men det er vel grunn til å tro at bare tanken om å gi slipp på flyplassen på Tromsøya vil få både politikere og byens borgere til å krølle seg i fosterstilling.