Til tross for at vi har en borgerlig regjering, øker altså budsjettet betydelig raskere enn konsumprisindeksen som økte 1,6 prosent fra august 2018 til august 2019. En samlet opposisjon og interesseorganisasjoner mener imidlertid at økningen er altfor liten.

Den borgerlige regjeringen fører en sosialdemokratisk politikk. Tydeligvis er det av liten betydning om finansministeren kommer fra Frp og heter Siv Jensen, eller fra SV og heter Kristin Halvorsen. Hovedforskjellen virker å være at det offentlige forbruket øker mye raskere under de borgerlige med en Frp-finansminister.

Pensjonsforpliktelsene er på om lag 10.000 milliarder kroner, som er mer enn oljefondet. Det er ikke bærekraftig stadig å øke de offentlige utgiftene. Enten vil skattene måtte økes kraftig, eller så må pensjonene kuttes kraftig. Det ble for øvrig kuttet utgifter via pensjonsreformen som tidligere statsminister Jens Stoltenberg innførte i 2011, men må nok gjøres i enda større grad.

Pensjonistene vil nok oppleve at politikerne ikke trenger å holde løftene sine. Inngår man en pensjonsavtale med et privat forsikringsselskap, vil man kunne stille det private selskapet til ansvar i rettsvesenet, mens politikerne trenger kun å gjøre en endring i Stortinget før pensjonsbetingelsene er endret.

Effektivitetskommisjonen som ble nedsatt av tidligere statsminister Jens Stoltenberg og var ledet av økonomiprofessor Jørn Rattsø, konkluderte med at vi må ha 65 prosent inntektsskatt i tillegg til de utallige særavgiftene og toppskatt i 2035. Med bakgrunn i det stadig økende offentlige forbruket, ser det dessverre ut til at professor Rattsø kan få rett.

Når det offentlige er ansvarlige for samfunnsoppgaver, virker det som det aldri er nok ressurser til at det blir gjort en god nok oppgave. Norge er på verdenstoppen i å bruke penger på eksempelvis helse. Likevel har vi den lengste ventetiden og dårligste tilgjengeligheten på helsetjenester i Europa, ifølge den europeiske helseforbrukerindeksen 2016.

Hva årsaken til det er, kan man stille spørsmål om. Skyldes det sløsing? Ineffektivitet? Urealistiske krav som følge av at noen andre betaler regningen?

Flandern i Belgia har et av de beste utdanningssystemene i OECD og koster mindre enn det norske. Her er det et fritt utdanningsmarked med stykkprisfinansiering av utdanning. Pengene som det offentlige bruker på utdanning følger eleven, som kan velge blant offentlige og private skoler avhengig av hvem som har best undervisningstilbud i forhold til elevens egne evner.

I Sveits har man et privat helsevesen hvor staten har laget et minstekrav for hvilke tjenester helseforsikringer skal dekke. Dersom man ønsker flere tjenester – eksempelvis tannhelse – dekket i forsikringen, kan man betale mer for å få flere tjenester inkludert. De med lavest lønn får betalt sin private helseforsikring fra de andre skattebetalerne.

Til tross for at utgiftene til helsetjenester er mye lavere i Sveits enn i Norge, er ventetiden mye kortere og Sveits ligger ofte over Norge på rankinger over de beste helsesystemene i verden.

Liberalistene er det eneste politiske partiet som i praktisk politikk ønsker å innføre valgfrihet mellom private og offentlige tjenester. Med andre ord er vi det eneste politiske partiet som har en løsning på problemet med at offentlige tjenester virker å være underfinansierte, til tross for at vi aldri har brukt mer penger på samfunnsoppgavene.