Fra sidelinja:

Hva er det som skjer i Arbeiderpartiet?

Ville det vært bedre for nasjonaløkonomien om Arbeiderpartiet hadde sittet i regjering? Om statsrådene hadde kommet fra rugekassen deres og ikke fra Ernas og Frps oppdrettsanlegg for politikere? Ville alt vært bedre da?

Bergen 20170723. Partileder Jonas Gahr Støre holder tale under åpningen av Arbeiderpartiets valgkamp foran høstens stortingsvalg ved Cornerteateret i Bergen søndag ettermiddag. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix 

Hermann Kristoffersen 

meninger

Skuffelsen er nå stor i Arbeiderpartiet etter regjeringens statsbudsjett. De anklages nå fra Arbeiderpartiet om ikke å ta miljøtrusselen alvorlig. For lite penger er satt inn for å bekjempe CO2-utslipp. Det er også blitt litt verre for alle de svakeste i samfunnet.


Kommentar:

Tiden er inne for et bilfritt Tromsø sentrum

Vi kan pusse opp, renovere og oppgradere så mye vi bare vil i sentrum. Men det viktigste grepet vi kan ta for å skape en trivelig og god bykjerne er å sette folk i sentrum – ikke biler.


Nå var det ingen tydelige skattelettelser for de aller rikeste heller som man kunne irritere seg over. Formuesskatten har stivnet på stedet hvil. Ingen flere lettelser er gitt der heller. Så hva da?

I stedet fikk man noen slanter til kultur og forskning som slett ikke monnet, om skal man tro ledelsen i partiet. I den sammenheng fikk vi også Hadia Tajik som ny finanspolitisk talskvinne. Hun skal legge grunnlaget for stortingsvalget i 2021.

Det kan gå, men hvor er det blitt av Marianne Marthinsen som hadde ansvaret for dette før? Hvor er Rigmor Åserud som hadde en viss peiling på økonomi? Hvor er i det hele tatt rekrutteringen til de øverste postene i partiet blitt av?

I stedet trues nå systemet av en slags tørråte innenfra. Noe som potetene ble ødelagt av før i tiden. Nye folk når heller ikke opp i hierarkiet når de gamle forsvinner (les: Trond Giske). Hvor er rekrutteringen av nye mennesker i den politiske rugekassen deres? Er det bare rask og ubrukelig materiale der?


Fra sidelinja:

«De grundigste kritikerne er ofte de hjemkomne gamle tromsøværingene som kommer hjem igjen med falkeblikkene sine og gransker hver stein og hver tue for å finne en feil»

Spaltist Herman Kristoffersen tar et oppgjør med gamle tromsøværinger som flytter tilbake til byen og klager på tingenes tilstand.


Filmen om Einar Gerhardsen fortalte oss ikke mye som vi ikke visste fra før, men noe fikk vi med oss likevel. Partitoppene var mange og kompetente folk var til disposisjon for tunge verv i partiet. Ledelsen hadde folk fra flere samfunnslag. Det var sterk forandringsvilje og de hadde mange prosjekter som skulle rulles ut over landet.

Folketrygden kom ut av dette, og statens finansiering ble ivaretatt av momsen uten at skattene tok livsgleden fra folk. Kort sagt var det denne gjengen som satte velferdsstaten på agendaen, og lyktes med det. At de borgerlige forsøker å fremheve sin rolle i dette får være deres sak. De kjempet mot og tapte, heldigvis, men det er lenge siden nå.

Er det hele over nå? Har vi allerede fått det samfunnet sosialdemokratiet ville ha? Var det hit de ville etter den lange marsjen mot rettferdighet, de gamle kjempene? Er det virkelig ikke mer å ta fatt i for den utålmodige partikvinne eller mann? Skal ikke landet bygges lenger?


Fra sidelinja

Hvorfor kan ikke jeg samisk?

Nei, det er ikke samisk nasjonaldag nå, dette er ikke et årlig festskrift for å feire samhørighet i fortid og fremtid med etnoromantisk tilsnitt. Det er bare et enkelt spørsmål, en undring: Hvorfor snakker ikke jeg, som er født og oppvokst i Norge, til og med i Nord-Norge, et eneste ord samisk?


Velgerne oppdaget dette politiske forfallet først. Nå sist fant de ærlig talt ingen grunn til å gå mann av huse og stemme på partiet lenger. De hadde fått nok av svadaen.

Partilederen Jonas Gahr Støre holdt en modig oppsummering av valget sist vi så ham i TV-ruta. Han sa at partiet ikke hadde lyttet til Nord-Norge. De hadde fortjent et valgnederlag her i enden av velferdsstaten. Hva har han og resten av denne arbeiderpartigjengen på Stortinget tenkt å gjøre med det?

Hvor er det blitt av visjonene om det samfunnet vi skal være en del av i fremtiden? Nå som alle er blitt mer eller mindre sosialdemokrater enten de sitter i regjering eller ikke.

Hva skal Arbeiderpartiet gjøre for nok en gang å nå opp til gamle høyder? Eller er de så mette og fornøyde med utviklingen at de bare venter på at en lovmessig regjeringsslitasje skal sende dem inn til maktens korridorer ved hjelp av halve den norske partifloraen?

I det siste, hva har vi dessuten sett av sprelske utspill fra Arbeiderpartiet som ville forandret Norge til det bedre? Når det gjelder bruken av oljepenger i statsøkonomien, ser vi at de endringene som partiet har stått for bare har redusert uttaket fra oljefondet med skarve 14 milliarder kroner over mange år. Ellers har alt gått sin skjeve gang og man har plusset på litt her og tatt inn litt der. Som regjeringen også gjør årvisst med en dokumentbunke på nesten en meters høyde.

Eller skal Arbeiderpartiet gå samme veien som det andre såkalte styringspartiet, til høyre?

I dag sitter det flere arbeiderpartiordførere enn noensinne rundt i landets kommuner og fylker. De har havnet der fordi Arbeiderpartiet, til tross for et elendig valg, er det største av partiene på den såkalte venstresiden.

Der skal de forhandle og skape fred med dem som nå har forsynt seg grådig av deres gamle velgere. De har grafset til seg utrolig mye av den misnøyen som Arbeiderpartiet har påført de gamle velgerne sine, og skaffet seg fyldige kommunestyregrupper de kan gå i forhandlinger hos den gamle ørnen med.

Nå kommer derfor politikken i et utall kommuner til å ligne det som går for seg i regjeringen allerede. Forhandlinger, kriser og kravet etter minste felles multiplum for å finne fram til de politiske flertallene som skal styre kommunen.

Høyre er i dag nesten blitt borte som et selvstendig parti på grunn av Erna Solbergs drøm om den borgerlige flertallsregjeringen. Det er som et administrasjonskontor hele greia. Er det denne veien Arbeiderpartiet vil gå? Måle sin egen suksess på andre partiers stemmer? Da er 25 prosent velgeroppslutning nesten i meste laget.