Det er mye konflikt i disse dager og vi er blitt vant til det. Internett eksponerer oss daglig for ufiltrerte og ekstreme meninger, og en konstant tilgang til nyheter fra hele verden har gjort det moderne mennesket smertefullt bevisst over vår natur; innsikt har en kostnad.
Og i vårt hastverk etter å komme i mål og å legge problemstillinger bak oss, overser vi at visse innsikter krever åpenhet for ikke å gro til bittert sinne. Og det norske rampelyset det siste året har gitt oss en rekke hårreisende belysninger.
Når vi nå har lært at samfunnstopper i vårt land kan utøve kriminelle aktiviteter uhindret i flere tiår, bør vi kanskje stille oss kritiske til destruktive kollektive holdninger og mekanismer.
Men i stedet for å spørre oss selv hvordan tilsynelatende oppegående nordmenn finner næring til sin kriminalitet, demoniserer vi den lille gruppen mennesker som er uheldige og får sine handlinger belyst.
For det er jo lettere å konkretisere våre problemer i en 47 år gammel advokat, en 73 år gammel ekspolitiker eller aksjemeglere, enn å innrømme at vårt samfunn dyrker denne form for egosentrisme og Gudskompleks.
Konsekvenser av sivilisasjoner som drives av mørke triadepersonligheter begynner å bli tydelig. I USA og Kina er dette slående, spesielt sett fra utsiden. Vi ser at livet i et system som tillater menn som Donald Trump makt kan med tid føre til en slags kollektiv fordummelse, eller fornektelse av tingenes tilstand; en overlevelsesmekanisme i en uvirkelighet.
Her til lands gjennomskuet vi Trump og hans kampanje, og vi sympatiserer for det amerikanske folk. Så kommer det som et sjokk for oss at maktmisbruk er en virkelighet også i Norge. For vi kunne aldri i verden sett for oss at mektige nordmenn misbruker sine borgerlige roller for kriminelle hensikter.
Eller kunne vi ikke det? Vi fornekter at vanlige borgere også kan gjøre ulovlige ting; så vi klandrer de småkriminelle og mentalt syke, og vi peker mot grusomheter i utlandet med åpen munn.
At de ikke bare kan oppføre seg som nordmenn! tenkte jeg. Og vi blir sjokkert når våre advokater selger amfetamin og kokain, når våre leger og aksjemeglere kjøper det. Jøss, men han som var så suksessrik! sa vi. Men selv nordmenn er mennesker.
Hvordan kan vi stille våre kriminelle for retten og fortsette å klappe hverandre på skuldrene for et rettferdig system, når vi fornekter røttene av trærne vi forsøker å hogge ned med dette systemet?
Paul Stamets sier det så godt i dokumentaren «Fantastic Fungi»: «We need to have a paradigm shift in our consciousness». Tenk litt på den setningen.
Hva kunne det betydd for et samfunn å spre en slik holdning, i stedet for å dyrke en type gjengmentalitet du finner på en gjennomsnittlig privilegert ungdomsskole?
For om vi dekker våre hjerter i panser og legger vekten av kanoner på våre skuldre, høster vi kun fruktene av skam og hat.