Fra sidelinja:

Det er ikke så dumt med flere småpartier

Det skjer med jevne mellomrom at noen fra de største partiene i Norge vil ha dramatiske endringer av valgsystemet for å fjerne småpartiene som etter deres mening har uforholdsmessig mye makt, skriver spaltist Jonas Stein.

Barbara Vögele, Gunnar Wilhelmsen, Marlene Bråthen og Pål Julius Skogholt 

meninger

At velgerne har flere partier å velge mellom tjener samfunnet og demokratiet på.

Senest ute var nestleder i Frp, Terje Søviknes, som på tross av 32 prosent av stemmene mistet ordførerkjedet i nye Bjørnafjorden kommune. Til NRK åpner Søviknes for å innføre en sperregrense for å hindre at små partier får så mye innflytelse.

Spaltist: Jonas Stein 

Han frykter for både valgdeltakelsen og den politiske interessen hvis valgvinnerne blir holdt utenfor viktige posisjoner av et halvt dusin småpartier.

For å få makten i et kommunestyre må man ha støtte fra over 50 prosent av mandatene i kommunestyret enten alene eller gjennom kompromiss med samarbeidspartier. Så lenge Søviknes ikke klarte det, er det den harde realitet som han må forholde seg til.

I stedet for å klage over småpartiene, burde han tenke over hvor positivt det er at terskelen ikke er for høy for å komme inn i kommunestyrene. Det gjør at det norske systemet på en helt annen måte, enn for eksempel det britiske og det amerikanske klarer å ta inn over seg strømninger i folket og bidra med løsninger på folks problemer.

Et eksempel fra dette valget er hvordan bompengemotstanderne kunne stille til valg uten for store problemer og komme inn i kommunestyrene. Selv om de ikke fikk være med i flertallskonstellasjonen mange steder, endte de opp med å prege debatten og påvirket regjeringens famøse bompengeforlik.

På den andre siden kunne MDG være et alternativ for dem som synes det gikk for sakte i miljøpolitikken og ønsket flere bomstasjoner. Det var en annen klar beskjed fra folket.

Frp selv har også tjent godt på et valgsystem som gir rom for små partier. De var også små en gang, og hadde ikke mange stortingsrepresentanter før de tok til orde for en mye strammere innvandringspolitikk i Norge. Det bidro til at de fikk betydelig oppslutning i folket og ble et parti som det ble vanskelig for de etablerte partiene å se bort ifra.

De siste 20 årene har Frp vært en tung faktor for å forklare hvorfor norsk innvandringspolitikk er blitt så mye strammere. Utfordringen deres nå er at så mange av partiene har flyttet etter deres politikk, at rommet for å skille seg ut blir stadig mindre.

I distriktspolitikken ser man også hvordan Senterpartiet kan vokse fra å være et parti på rundt 5 til 15 prosent på meningsmålingene. Disse endringene er såpass store at de andre partiene må forholde seg til distriktspolitikken på en ny måte.

Regjeringen la nylig fram en ny distriktsmelding, og det ble satt ned et ekspertutvalg ledet av Victor Norman (hvor undertegnede også skal delta) som skal se på demografiske endringer i distriktskommunene og vurdere tiltak som kan bidra til en bedre befolkningsutvikling.

På den andre siden har man systemer som i USA og Storbritannia. Valgsystemet alene er selvsagt ikke hele forklaringen, men det er ingen tvil om at begge steder så har systemet med flertallsvalg, altså at det partiet som får flest stemmer i en valgkrets får alle mandat(ene), ført til at store grupper ikke har vært representert i politikken.

Ved valget i 2015 fikk UKIP (de som ville melde Storbritannia ut av EU) nesten 4 millioner stemmer og kun 1 representant. Labour fikk litt over 9 millioner stemmer og 232 representanter, mens Scottish National Party fikk 1,5 millioner stemmer og 56 representanter.

Det er ikke rart at det bygde seg opp en frustrasjon og sinne blant velgerne over at de ikke ble representert og ikke ble hørt.

Valgsystemet gjør det også slik at de som styrer de store partiene bestemmer alt og at det er lite rom for kompromiss og konsensus. Det var kanskje greit når de store flertallet var mer moderate politikere, men når de store partiene blir tatt over av folk som representerer ytterpunkter, blir det paradoksalt nok krevende for konsensussøkende og moderate politikere og velgere.

Måten Boris Johnson holder sammen deler av sitt Tory-parti er å skremme med Jeremy Corbyn som statsminister. I et annet valgsystem kunne de ha dannet et eget moderat parti, slik Emmanuel Macron gjorde i Frankrike.

Det vi ser i Europa nå er at selv om for eksempel de store partiene sliter, så er de som vokser mest nå grønne partier eller mer moderat liberale partier.

At vi i Norge har små partier som har uforholdsmessig mye innflytelse betyr kanskje at det er litt høyere landbrukssubsidier og mer tilskudd til kristne kor enn det som egentlig er flertall for i folket, men det betyr også at vi har en politisk kultur som søker sammen, lager kompromisser og stort sett unngår ekstreme eksperimenter. Det er egentlig ikke så dumt.