Ella Maria Hætta Isaksen var på scenen under årets næringslivsdager i Tromsø. Det var interessant og tankevekkende å høre på henne. Hun var ikke der som artist, først og fremst, men for å snakke om bærekraft, og gruvedrift i Repparfjord.
Isaksen er ingen hvem som helst, verken som artist eller klimaforkjemper. Hva angår det siste ble er hun nettopp utropt av Dagens Næringsliv som en av tretti unge stemmer som kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Hun var for kort tid siden på Island for å bli utnevnt som Greenpeace sin havambassadør, og hun hadde inntil nylig en svært sentral rolle i Natur og Ungdom, hvor hun blant annet satt i sentralstyret.
Som artist er det knapt noen som våger å definere grenser for hvor langt hun kan nå. Om hun lykkes får vi se en artist av stort internasjonalt format. Det vil i så fall gi henne en svært god plattform for å uttrykke sitt klimaengasjement, noe hun ikke legger skjul på kan bli en viktig bieffekt av artistkarrieren. Kanskje så vi en liten flik av det på hotellet The Edge tirsdag, hun eide scenen og mikrofonen og var klokkeklar i sitt budskap, som denne gang kanskje særlig dreide seg om den forestående gruvedrift i Repparfjord.
Så kom det imidlertid en interessant vending: På moderators spørsmål om bosted og framtidstanker, var Isaksen forbilledlig tydelig og ærlig – hun har flyttet fra Finnmark og Tana hvor hun kommer fra, bor nå i Oslo og tenker å fortsette med det. Da rykket det i ryggmargen til en gammel krok, såpass at jeg måtte skifte sittestilling, og nå lurer jeg på hvorfor.
Skal Isaksen fratas retten til å mene noe om naturmiljøet i Finnmark fordi hun nå bor i Oslo?
Nei, selvsagt ikke. Til jeg dør vil jeg forsvare hennes rett til å mene hva hun vil, så sterkt hun vil, om hva som helst, hvor som helst. Jeg mener vår tid trenger enda flere som henne, ledestjerner som villig gir av sin tid til å snakke om miljø- og klimasaker, og som ikke minst viser et engasjement for saker som ikke nødvendigvis gagner henne selv. Sjelden vare.
Jeg er likevel nysgjerrig på denne ryggmargsrefleksen. Etter et par dagers analyse har jeg kommet til at jeg har fått et liknende anfall før, og det var da Buskerud Ap vedtok nei til oljeboring i Lofoten. Hva har de med det, tenkte jeg den gangen. Sliter de med fraflytting og fallende skatteinngang?
Skal kanskje Nordland Ap svare med å vedta et nei til enda en steinfylling med giftig tunellavfall i Drammensfjorden som skal legge til rette for enda flere importbiler i Drammen havn?
Det er med andre ord den koloniserte nordlendingen i meg som napper i ryggmuskulaturen. Den delen av meg som hater å bli fortalt fra Oslo hva vi får lov til og hvor vi skal, og som gremmes hver oktober når nyhetene fylles av statsbudsjettet – vi må være det eneste landet i verden som vekker finansministeren hjemme om morgenen og fotfølger henne resten av dagen i håp om å riste ut av henne hva endelig sats til tannregulering blir i år.
Jeg vil så gjerne bo i en landsdel som klarer seg sjøl, som drives fram av skapertrang, djervhet og kunnskap. Vi har i utgangspunktet ressurser til å ha en hjørnesteinsbedrift i hvert eneste lokalsamfunn her nord, basert på livet i havet, kjemien i bakken, kraften i vannet og vinden, maten fra reinen eller bare naturens skjønnhet i seg selv. Og aller helst en bærekraftig kombinasjon av alle de nevnte.
Men slik er det foreløpig ikke. Det er fortsatt langt mellom kapitalistene her nord, i alle fall de som er villige til å satse penger på annet enn nok en leilighet i byen, og når de stikker hodene frem med andre planer, kan vi være sikre på at det ender i en kjempedebatt om vår sårbare natur.
Og som om det ikke var nok med de kranglefantene vi har selv, så vil både utflytta nordlendinger og helt andre folk fra Gud vet hvor også vil ha et ord med i laget. Vær så god å bli tuillat.
Utfordringen er at Nord-Norge først og fremst er natur. Vi er ikke mange nok til å skape marked eller tjenester for typiske servicenæringer, Uber-sjåfører og interiørarkitekter har dårlige kår på Vannøya.
Skal det bo folk her er vi nødt til å lære oss å skille mellom bærekraft og fotavtrykk, og dernest finne måter å snakke sammen på som gjør at vi kan utnytte naturgrunnlaget til felles glede og frigjøring fra statsbudsjettet.
Så får vi lære oss å ignorere overfølsom ryggmarg og heller fryde oss over at landsdelens fremtid berører mange, også de som for tiden ikke bor her, men likevel ikke glemme at ansvaret for vår egen suksess og velferd til syvende og sist er vårt.