I år, som de siste 15-20 årene, feires halloween – dette amerikanske skjeggkreet som har sneket seg inn i vår egen kultur som en stars and stripes-preget infeksjon, som velter innover landet og tværer oss i stykker fra innsiden. Vi har ikke engang giddet å finne et norsk navn på kulturappropriasjonen.

Stemmene som ropte opp om hvor forferdelig halloween er, har stilnet. Som med jul, har vi bare stilltiende akseptert hvilke formuer som brukes på det, alt gruppepresset det genererer, alle de rådville foreldre og psykologenes advarsler til tross. Kanskje like greit. Hvor viktig halloween er, og hvor mye det eventuelt har løftet samfunnet vårt, kan selvsagt diskuteres. For min del har dagen betydd «nada», men det er heller ikke meg denne dagen handler om. Jeg kan jo bare la være å feire halloween. Jeg trenger ikke delta. Det er helt enormt frivillig. Like fullt vet jeg at jeg ville rådigget halloween om jeg selv var barn. Hvorfor det har blitt en del av voksenverden, er likevel et mysterium.

Etter 20 års samboerskap vil man anta at jeg kjenner kona rimelig godt. Men fortsatt er det slik at det noen ganger føles som om hun snakker et språk jeg ikke forstår. Jeg kan ta et eksempel fra for tre uker siden:

- Hvilket halloween-kostyme syns du jeg skal bestille?

- Bestille? Men kan ikke ungene bruke det de hadde på i fjor?

- Jeg mente til meg.

Jeg bør kjapt legge til at det var hun, og ikke undertegnede, som så på horrorkostymer, hvis noen skulle kjenne meg så uhorvelig dårlig.

Mitt foreløpig eneste bidrag i kostymeveien er at jeg har latt være å farge det stadig økende antallet grå hår som har kommet. Det gir meg unektelig et skrekkfilmpreg. Kona syns likevel ikke jeg – med det – tar nok i for å lage fest.

- Ikke vær sånn surpomp, det er jo så gøy. Også oppfører folk seg mer løssluppet, med en gang de har kledd seg ut.

Det der med løssluppenhet trodde jeg alkohol sørget for. Og når sant skal sies, syns jeg snarere folk burde være mindre løsslupne. Har du fullstendig glemt forrige julebord? OK, hvis du har, var det sannsynligvis du som sto for hendelsene de andre gjestene helst hadde vært foruten. Vel, vel. Konklusjonen blir uansett at voksne folk aldri bør kle seg ut.

Etter hvert som barna blir eldre, får de egne meninger om saker og ting. Av det første de vil bestemme, er hva de skal ha på seg på denne spesielle dagen. Selvsagt går det noen år før de helt har skjønt greia, så minstemann har vært Nasse Nøff ett år, og Scooby Doo det neste. Nå har han imidlertid forstått at det er zombier som gjelder.

Voksne mennesker gjør også en del grove feilvalg når det gjelder kostymer, men det har en helt annen årsak. Har man passert 20, holder det nemlig ikke å slenge på oss noen djevelhorn. Her skal det tas i, slik at vi overrasker og imponerer alle på den mega-gøyale festen.

Hvert år er det det samme: «Jeg er en ting!» roper kostymet – gjennom utringningene på barokkjolen og blødende øyne. Slike effekter har etter hvert blitt så ordinære at det må sterkere lut til for å skape «wow»-effekten. Det er her kreativiteten går i «tilt»-modus.

Jeg må innrømme at jeg fortsatt husker Twin Tower-drakten, med fly stikkende ut av leggen. Har heller ikke glemt Anne Frank-kostymet, komplett med jødestjerne og nettingstrømper. Sikkert morsomt. Nå er ikke jeg snerpete, så gjerne for meg, bare jeg slipper å gå slik selv.

Problemet er at det ikke bare er jeg som aldri klarer å glemme disse antrekkene – de dukker også opp som spøkelser når du en gang får en offentlig rolle. Prins Harry kledde seg i 2005 som nazist – med swastika-armbånd og Hitler-bart – på en bursdag. Jeg vil på ingen måte heve pekefingeren og si at dette var galt, men reaksjonene ble som forventet da bildet nådde avisene.

Den indre stemmen som hvisker «Er du helt sikker?» idet du skal til å poste noe overdrøyt i sosiale medier, ble åpenbart ikke lyttet til av prinsen. Og sånn er det mange ganger når vi ønsker å skape reaksjoner hos et publikum som har sett, så godt som, alt.

Den kanadiske statsministeren Justin Trudeau holdt nesten på å tape valget, nylig, etter at det kom frem at han ved tre anledninger i studietiden hadde kledd seg opp med «blackface», altså forsøkt å sminke seg til å bli «afro-amerikaner». På den siden av Atlanteren er slikt for dødssynd å regne. Sjefen i Atlantic Records, Ben Cook, gikk for to uker siden av, etter å ha gjort samme brøler. Han ville kle seg som én i hip hop-bandet Run DMC, som jo er svarte, og malte ansiktet sitt deretter.

Det antas at nordmenn i år vil bruke cirka 300 millioner på å feire halloween. Det er litt mer enn det vi ga til årets TV-aksjon. At handelsstanden i Norge har kastet seg over denne amerikanske tradisjonen, er mer enn forståelig. Det samme gjorde de med Valentine's day og Black Friday, og for den saks skyld mors- og farsdag. Jeg kan godt se mellom fingrene i henhold til dette – for ikke å ta gleden fra barna.

Jeg har heller ingen motforestillinger mot at vi adopterer amerikanske tradisjoner. Vi tar verden innover oss, blir påvirket og endrer oss. Kultur er ikke statisk, og den stopper, heldigvis, ikke opp ved landegrensene. Da hadde vi fortsatt bare danset leikarring, sunget stev, drukket mjød og spist sild og poteter.

Jeg unner barna dagen. Det er også grunnen til at jeg står klar ved døra hver gang de står der og kauker: «knask eller knep». Som et ledd i oppdragelsen, gir jeg dem ikke godteri, men tørkede fersken, sukat og gamle nøtter. Jeg vil jo gjerne at «kidsa» av i dag skal vite hvordan vi hadde det i barndommen. Det var ikke lett, kan jeg fortelle dem.

Barna er en ting, men de voksne som feirer dagen har jeg mer problemer med. En singel kompis av meg poengterte en av feiringens positive sider: «Dagen etter halloween er den eneste morgenen det ikke er noe problem å våkne opp ved siden av et fugleskremsel». Har til gode å høre så mange andre pro-argumenter.

Det er ikke ofte jeg støtter meg på det den kristne avisa «Korsets Seier» skriver, men her om dagen så jeg en kommentar som advarte om at «halloween er en satanisk festival». Der skal jeg for en gangs skyld gi dem rett – halloween er virkelig djevelens verk.