Fra sidelinja:

«Finnmark underpresterer ikke. De har overprestert i 75 år»

Den skal være både hode- og hjerteløs som ikke blir berørt av de historier fra frigjøringen av Finnmark som har strømmet mot oss de siste dagene i forbindelse med 75-årsmarkeringen.

GAMVIK: Fiskeværet Gamvik er jevnet med jorden etter at tyskerne gjennomførte den brente jords taktikk. Bildet er tatt i sentrum av Gamvik. Foto: Krigsarkivet 

meninger

I den grad det er mulig å forestille seg hvilke lidelser folket var gjennom, bør enhver nordmann bestrebe seg på å, om ikke annet enn i noen få små minutter, betrakte etterkrigstidens behandling av Finnmark i lys av det de opplevde under krigen. Det er ingen vakker historie.

La oss ta noen fakta, slik det fremkom av NRKs omfattende dekning. I 1944 måtte 50 000 mennesker tvangsevakueres fra Finnmark og Nord-Troms. De ble spredd over hele landet. Etter krigens slutt kunne de vende tilbake, og hva kom de til? 12.000 nedbrente hus. 4.700 nedbrente fjøs og uthus. 500 industrianlegg og 200 fiskebruk var borte. 350 bruer, 150 skoler, 22.000 telegrafstolper – aske, alt sammen.

Under krigen ble Finnmark okkupert i et omfang det er vanskelig å forestille seg, folketallet tredoblet seg, det fantes nesten ikke familier som ikke ble berørt – hus ble okkupert, utstyr beslaglagt, tvangsarbeid. Samarbeid der man måtte. Kirkenes ble Europas mest bombede by – 328 ganger gikk flyalarmen. Barn opplevde å se foreldre slått og fornedret, de opplevde avrettinger og terror og vold i all sin beskhet, for til slutt, som sagt, å måtte rømme i båter og lastebiler mot det ukjente i sør.

Stein Gunnar Bondevik  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Det var altså disse menneskene, med denne ballasten, med disse traumene, som kom tilbake til lukten av svovel, til ruinene av tidligere generasjoners stolthet og slit, til hjemsted som knapt var til å kjenne igjen var det ikke for naturen rundt. Borte var fienden, borte var krigens grusomhet og okkupasjonens lammende hånd, tilbake var intet. Eller, jo, folket var tilbake. Gjenreisningen av hus og sinn kunne begynne.

Dette er ikke 200 år siden. Mange av dem som opplevde dette lever i dag, de har vært her hele tiden siden 1945, de har sett og hørt alt.

Det begynte med de første norske soldatene som ankom etter frigjøringen, de var så fortørnet over det tette samkvemmet med tyskerne at de skamklipte kvinnene – en praksis som etter hvert spredde seg til hele landet. Men det startet i Finnmark. Så opplevde alle partisanene og andre som hadde samarbeidet med sovjetisk etterretning for å planlegge felttoget å bli mistenkeliggjort og overvåket. I stedet for takk og velfortjente utmerkelser for sin innsats fikk de et skarpt, kaldt blikk fra sine landsmenn.

I den samme perioden, til langt inn på 70-tallet, fortsatte den mye omtalte fornorskningspolitikken av den samiske befolkning i Finnmark, en skammens beretning som den dag i dag etterforskes av en egen kommisjon og fortsatt mangler sin fullbyrdelse i form av et oppgjør. I 1970 kunngjorde NVE sin plan for Alta-kraftverket, som innebar å legge en hel bygd, Masi, under vann, noe som startet en tiårig kamp mot overmakta fra sør. Masi ble varig fredet, men noen hadde likevel vist hva slags planer de var i stand til å legge. Og kraftverk ble det.

Så kom Carl I. Hagen og kalte finnmarkinger for latsabber, fra sitt tilhold på Nøtterøy, eller var det Spania? SSB har i alle år virket på sitt vis, med å gi oss statistikker som med jevne mellomrom har fortalt oss at Finnmark er verst; på utdanning, på fedme, på røyk, på drikking, på skilsmisser og gud vet hva. Så bygde vi ned forsvaret i Finnmark, forlot over natta, og lagde nye forsvarskonsept som mer eller mindre åpent og rett fram sa at Finnmark kunne ofres.

Og for ett år siden altså, etter en bakromsdiskusjon i siste liten, kommer regjeringen ut og begrunner tvangssammenslåing med Troms med dårlige resultat i videregående skole, og at finnmarkingene har «vist at de ikke klarer å gi den ballasten til barn og unge».

Som sagt – de man snakker til er de samme folkene som lette etter spiseskjeer i ruinene av hele sin slektshistorie i 1945. Det er godt mulig det er lurt å slå sammen fylkene, men gi oss en verdig prosess, vær så snill.

Visst har Finnmark nytt godt av statlige ordninger opp gjennom årene, og vi må for all del ikke begynne å synes synd på finnmarkinger, det ville være den ultimate fornærmelse. Men å si at det ikke holder at de har bygd opp hele fylket på noen tiår og gjenskapt kulturer og arbeidsplasser, bygd fabrikker og skoler og hus og lysløyper, forsynt landet med leger og ingeniører og noen av våre fineste politikere og største idrettsfolk, akkompagnert av den evige fisken og den siste olje og reinkjøtt av ypperste kvalitet – det er i beste fall sørgelig historieløst.

Hvordan står det til i dag? I 2018 hadde andelen finnmarkinger med lengre, høyere utdanning passert Nordland, Sogn og Fjordane, Østfold, Møre og Romsdal, Hedmark, Oppland og Telemark, ifølge SSB.

Finnmark underpresterer ikke. De har overprestert i 75 år. Når skal det gå opp for resten av landet? Hvor mange ganger skal vi sende kongen til Finnmark for å si unnskyld?