Det er i hvert fall dét folk med både ett og to bein i næringa nå forsøker å skape et inntrykk av. Og det ser ikke særlig pent ut.

Det er i det hele tatt besnærende hvor forutsigbart det er å gjette på reaksjonene til innførsel av enhver form for skatt som rammer de som allerede er godt bemidlet. Da raser og tordner de på autopilot og inn- og utpust.

Nå går vi konkurs.

Nå er sjalu søringer ute etter oss.

Nå går det ikke an å drive forretningen med fortjeneste.

Nå er det bare å flagge ut, for denne misunnelige kommuniststaten er det ikke mulig å bli rik i

Er virkelig dette landet så næringsfiendtlig og så uhorvelig vanskelig å bli rik i? Og er virkelig janteloven en så sterk drivkraft i landet at selv myndighetene handler etter dens impulser? Selvsagt ikke.

Mandag denne uka presenterte Havbruksskatteutvalget en utredning om hvordan norske oppdrettsaktører bør skattes i fremtiden. Det utvalget har tatt stilling til er hvorvidt det skal innføres en grunnrenteskatt på havbruksnæringen, og på hvilket vis dette skal spres mellom stat og kommune. Skatteleggingen utvalget har tatt stilling til er ment å være en tilbakebetaling til fellesskapet for de betydelige, kystnære havområdene næringen benytter seg av.

Kaldt, rent sjøvann er et gode svært få land har like god tilgang til som i kystlange Norge, og siden dette er noe fellesskapet eier, er denne skatteleggingen ment å være en kompensasjon for dette.

Næringen er i harnisk. Geir Ove Ystmark, administrerende direktør i Sjømat Norge, skriver i et harmdirrende innlegg i Adresseavisen at en slik skatt regelrett vil årelate både kystkommuner og havbruksnæringen. Kritikken er ikke bare skattepolitisk, men går også langt i konspiranoia som «Viktigste drivkraft for å skattlegge havbruksnæringen, ser ut til å være misunnelsen over at noen har bygd næring, arbeidsplasser og formuer utenfor hovedstadsmiljøet», som han skriver.

Må næringen virkelig bruke denne retorikken når de føler seg forulempet av skatt? At Havbruksskatteutvalgets viktigste drivkraft for å anbefale en skatt skyldes misunnelse, er å dra debatten ned i slammet på bunnen under merdene. Å gjøre dette til en hovedstad/periferi-kamp ser også veldig rart ut, at det foreligger en slags iboende misunnelse mot rike folk utenfor Grünerløkka.  «Vi må tåle at det er milliardærer også utenfor Bygdøy», skrev også Ystmark i samme avis tidligere i år.

Og apropos milliardærer. At denne utredningen kom ut dagen før den store skattetall-dagen var kanskje ikke den optimale timinga for dem som mener at denne næringa skal slippe unna nye skatter og avgifter. På listene over de som tjener aller mest penger er såkalte laksebaroner godt representert her til lands. Og det er selvsagt helt greit å bli rik, det er det få som har noe imot. Janteloven er betydelig overdrevet.

Men når eieren i Firda Seafood Group, Ola Braanaas, i et intervju med DN, truer med å flagge ut virksomheten sin om skatten innføres, skaper det nok betydelig mer latter og oppgitthet enn sympati. Utenfor bransjen iallfall. Braanaas doblet i fjor formuen fra en halv milliard til en milliard kroner. Det er ikke folk som går for lutfisk og kaldt avlusningsvann, dette.

«Det er til å grine av hele opplegget», uttalte Gerhard Alsaker, eier i oppdrettskonsernet Alsaker Fjordbruk i Sunnhordland til samme avis tidligere i år. Selskapet hans hadde nesten en firedobling av resultatet før skatt til 710 millioner kroner i 2016 og passerte milliarden i bokført egenkapital. Det er et utall lignende eksempler.

Oppdrettsnæringen har i snitt en driftsmargin på 25 prosent, noe som er himmelhøyt over de fleste andre næringer. Det er også ei næring som har fått bygge seg opp med tilgang til våre felles kystressurser som en nødvendighet for hele næringsgrunnlaget. Og da er det veldig uklokt av aktører i næringa, både fra drifts- og kommunikasjonsdelen av den, å messe ut i offentligheten om misunnelige kaffelattesøringer på Bygdøy og Grünerløkka, om utflagging, om kommunistiske tilstander og hvor mye de gråter av skattemyndighetene. Simpelthen fordi sympatien ikke vekkes nevneverdig utenfor merdene til dem som klager.

Så kan man selvsagt argumentere for at en arealavgift hadde vært en mye bedre ordning. Den ville vært lettere å beregne og tallfeste, og den ville vært en direkte beskatning målt utfra hvor konkret store beslag den enkelte aktør legger på spesifikke kystområder. Kapitalen hadde også blitt skutt mer direkte inn i nærområdene der de forskjellige aktørene opererer. Goodwill fra lokalmiljø og tilstøtende næringer ville også vært lettere å skape, om lokalsamfunnene det gjaldt ble koblet mer direkte på den tilbakebetalingen en slik skatt vitterlig ville vært.

For per i dag er det svært mange kommuner langs kysten som føler de sitter igjen med fryktelig lite, målt opp mot hva de har gitt næringen tilgang til av naturområder. Næringsvirksomhet drevet i allmenningen, som alle med det blotte øye ser at er svært lønnsomt, må selvsagt også finne seg i å bli beskattet. Men også en slik beskatning har havbruksnæringen strittet imot.

Oppdrettsbransjen har fra før betydelige utfordringer når det kommer til både omdømme og aksept rundt om. Masse folk er skeptisk til at de har fått legge beslag på fellesskapets ressurser, på bekostning av miljøet og i konkurranse med næringen til den lokale kystflåten. Samtidig er næringens eksistens irreversibel, og kommer aldri til å legges ned. Det er for mye penger i den, og man kan også argumentere for at all form for matproduksjon griper inn i natur.

At det skapes verdier langs kysten i havbruksnæringen er det heller ingen tvil om. Men den skapes med fellesskapets eie som en nødvendig forutsetning for å drifte, og det er stadig færre eiere, og mer og mer penger i sving.

Den sittende regjering har sågar tatt til orde for en femdobling av virksomheten. Da er det ikke kommunisme, misunnelse eller tårefremmende ondskap fra myndighetene å foreslå en økt beskatning. Det er fornuftig næringspolitikk som gir noe av overskuddet tilbake til folk. Slik konseptet skatt er ment å være.