I 1999 kom Ole Monsen og Per Aronsen inn som nye eiere av Rusånes Fabrikker AS, en lokal og forholdsvis liten bedrift litt sør for Rognan, med 10-12 ansatte som hadde produsert Saltdalshytta siden 1979. Blant oss ansatte var det en noe nervøs stemning i forbindelse med eierskiftet, men det viste seg raskt at vår frykt var helt ubegrunnet. Saltdalshytta kunne ikke fått bedre eiere enn dette radarparet fra Tromsø.

Ole Monsen, sivilingeniør og utflyttet ranværing, var tidlig den som involverte seg mest – både som styreleder og gjennom den daglige driften. En mer aktiv eier, i begrepets mest positive betydning, skal man lete lenge etter. Om det var store, strategiske avgjørelser eller en liten detalj på en enkelt hyttemodell saken gjaldt, var han like engasjert og hadde like mye fokus. Hans brede erfaring og kompetanse kombinerte han på mesterlig vis med evnen til å lytte til andres synspunkter og ideer.

Ole skiftet gjerne mening hvis vi hadde gode argumenter for hvorfor ting burde være slik eller sånn. Da fikk man gjerne ansvar for at denne ideen i praksis fungerte like bra som det man hadde påstått – og ressurser til å gjennomføre den. Dette skapte en kultur der kreativiteten blomstret og alle til enhver tid gjorde sitt aller beste, noe som resulterte i en eventyrlig utvikling og vekst. Overskudd ble pløyd tilbake i bedriften og investert i automatiserte produksjonslinjer, nye bygninger, kompetanse og markedsføring. Vi følte etterhvert at ingen ting var umulig.

Den beskjedne snekkerbedriften på Rusånes utviklet seg med stødige skritt til å bli en industribedrift som lå helt i forkant av utviklingen innenfor hus- og hytteproduksjon, og var snart størst i landet – med god margin. En eventyrlig bragd som ikke ville vært mulig uten en så dyktig, engasjert og fremoverlent medeier som Ole Monsen.

Ole var samtidig svært opptatt av at den enkelte skulle ha det bra. Han var raus og inkluderende, og fikk oss til å føle oss betydningsfulle. Han ordnet mer enn gjerne opp i andres problemer, lånte bort huset eller bilen, tok oss med på turer, anbefalte gode bøker, spurte om hvordan det gikk med familien, og var en person man alltid kunne regne med. Ikke fordi han måtte, men fordi det lå i hans natur. Samtidig var han ganske privat, og ikke veldig glad i oppmerksomhet. Med sin smittende latter, gode humør og kjappe replikker var det alltid en glede å være sammen med ham.

Ole pleide å bruke uttrykket «å stå helt fremst i kalosjene» om det å være engasjert og aktiv. Dette var han selv, og hans holdning smittet videre til alle oss som fikk være med på den fantastiske reisen Saltdalshytta tok under hans ledelse og eierskap. Vi som var så heldige å bli kjent med ham, vil daglig bli minnet på denne betydningsfulle mannen, her vi jobber videre i hans livsverk. Og gjennom mange gode minner vil han inspirere oss til å fortsatt stå helt fremst i kalosjene.

En annen av hans humoristiske vendinger når vi ventet på én i gruppen før vi var fulltallige, var «Vi mangler en, men vi savner ingen». Nå mangler vi en, og han vil alltid bli dypt savnet. Hvil i fred, Ole. Og takk for alt du har gjort for oss.