Fra sidelinja:

Den forunderlige oljedebatten

Å forholde seg til den norske oljedebatten kan saktens være litt krevende for en helt vanlig person.

KLEMMER TIL: Kjell-Børge Freiberg (Frp) besøkte i oktober Ekofisk-feltet for en markering av at det var 50 år siden Phillips Petroleum Company fant Olje i Nordsjøen. Foto: Carina Johansen/NTB Scanpix 

meninger

På den ene siden står miljøbevegelsen med, om ikke radikale så i alle fall klare, standpunkt. Olja må fases ut, det burde helst ha skjedd i går, men vi kan uansett ikke vente til i morra. På den andre sida står en sjølpåført skambefengt oljeindustri og rister på realisthodet av hodeløse idealister, og pøser ut den ene økonomiske beregningen etter den andre som tilsvar.

Sist ute blant oljefolket var Erik Haugane, den velprofilerte nordlendingen som er sjef for oljemyggen OKEA. Han la nylig ut en lenke til en sak fra Nettavisen som slår fast at «Å kutte Norges desidert mest lønnsomme næring vil få enorme konsekvenser», hvor han på lett kokett vis la til for egen del: «Litt, men bare litt, realitetsorientering».

Artikkelen Haugane viser til oppsummerer hvilke summer oljenæringen bringer inn i den norske statskassen hvert år, hvor mange direkte og indirekte jobber det skaper, hvor mange personer som vil bli rammet av et kutt i produksjonen og hvor høy verdiskapingen per ansatt i oljeindustrien er per ansatt i øvrig industri. For sistnevnte vises det til at driftsresultat per ansatt i olja er 239 ganger høyere. Det vil si at næringa er så hyperlønnsom at det vil måtte skapes 239 andre arbeidsplasser per oljeansatt vi kvitter oss med.

Stein Gunnar Bondevik  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Alt dette er vel og bra. Selv om jeg er sikker på at det fins folk som både kan og vil bestride tallene, er det i utgangspunktet ingen grunn til å tvile på argumentasjonen. Oljemilliardene er helt reelle. Om vi ikke hadde hatt oljenæringa er det all mulig grunn til å tro at vi hadde vært mye fattigere, på penger, det er faktisk grunn til å tro at vi kunne ha vært helt nede på Danmark, Sverige og Finland-nivå – og det kan være skremmende nok i seg selv, særlig for dem som frykter svenske tilstander mer enn noe annet.

For dem som mener vi må stenge oljekranene umiddelbart eller senest om 10–15 år: Det er faktisk grunn til å realitetsorientere folk, Haugane har helt rett i det. Verden er superhøy på olje, hydrokarboner er en implisitt del av hele vår hverdag, og helt essensiell i hele verdikjeden som produserer og distribuerer mat, for eksempel (et ikke uvesentlig eksempel). Det må være lov til å smile når fiskere som protesterer mot oljeutvinning noen ganger kan være vanskelig å høre på grunn av bråket fra dieselmotoren.

Derfor vil det uvegerlig måtte gå mange tiår før vi ser den siste olje – det skal utvikles og forskes på alternative teknologier i årtier, og de påfølgende investeringene i de nye flyene, de nye båtene, de nye bilene, det nye forsvarsmateriellet og de nye korntreskerne vil være enorme, ingen har denne typen penger nå. Og vi vil fortsatt måtte gå mange lange runder med oss selv før vi blir enige om hva vi er villige til å ofre for å produsere den alternative energien – det er lov til å smile også av det faktum at det noen ganger er de samme folkene som argumenterer for opphør av olje som heller ikke vil ha vindmøller.

Problemet er at disse kreftene på ingen, absolutt ingen, måte snakker samme språk. For en som har bestemt seg for å kjempe for en blødende, døende jord er det da klekkende likegyldig hvor mange milliarder en nordsjøarbeider pumper opp i året. Bier spiser ikke dollar. Den arktiske isen smelter uavhengig av temperaturen på norsk økonomi. Torsken driter i renta. Folkene som kjemper på miljøfronten har tatt sitt valg, de skremmes ikke av konjunkturer eller ledighetstall, de er villige til å ofre både sin egen og andres husholdningsøkonomi for å redde Jorda. Å tro at man kan bremse miljøbevegelsen med økonomiske beregninger er som å prøve å stanse en myggsverm med spisepinner.

Vi har med andre ord et spissformulert politisk landskap der frontene bare tilsynelatende snakker sammen – den som vil finne sin egen vei har lite å styre etter. I eget hau har jeg landet på en ganske enkel logikk, som jeg forsøker å leve etter: Vi kan ikke underslå det faktum – her må selv de som drikker tungolje til frokost være enig – at olja er en ikke fornybar ressurs, den vil ta slutt, og den som starter først på løpet mot fornybarsamfunnet kommer sannsynligvis først i mål.

Det er sånn sett ikke noe å tenke på, og ikke noe å vente på.