Men sånn er det, og i nord elsker vi å gjøre det. Særlig når årets første snøfall kommer, enten nordpå eller sørpå. Eller begge steder.

Da er vi i vårt ess. Da er det vår tur til å skinne. Da er det vi som utgjør den fjellstø sentralmakta resten av landet kan lene seg på. Da er det det djerve folket i nord som, med rette, kan minne de klimaredde tusseladdene i sør om det fortsatt er en vag kobling mellom vikingene og landet vårt.

De stakk nemlig ikke av til Island, alle sammen. Noen ble igjen, og det var våre forfedre og -mødre. For vi er fortsatt vikinger her nord. Og vi elsker å gjøre narr av de sørpå.

Denne første snøen sørpå er kryptonitten som lammer hele landet sør for Saltfjellet. I nord fungerer den derimot som et dryss oppkvikkende amfetamin fra himmelen, som får oss til å glemme alt. For da samles Nord-Norge til en samstemt og rørende idyllisk region.

Glemt er alt uvennskapet, bygdekranglene, den stygge polemikken i avisene og kjeklingen om hvor fylkesadministrasjon og politisentral skal lokaliseres. Da er vi brått et staut, sammensveiset og barskt folk igjen. Det er, som kjent, ingenting som forener en bedre enn en felles, ydmyket fiende.

«Jaså, pingler, dere tror det der er vinter? At det lille og gjennomsiktige laget med melisdryss dere baler med på flatmark er noe å klage over? Give us a break, pingle-pussies» liksom. Etterfulgt av infam og dårlig skjult skadefryd, fremført med øredøvende og påtatt skingrende gapskratt, så det kviner i rullingsmarinerte hovmodslunger.

Vi er den irriterende slektningen på slektstreff, hen som alltid har fått en enda større fisk, har spist enda flere egg, har drukket enda mer sprit, har vært i enda flere utenlandske storbyer og alltid kan replisere de andres beretninger og anekdoter med noe mye drøyere enn det alle andre forteller.

Myten om folk i nord er noe vi selv har vært glade i og dyrket her oppe i uminnelige tider. Det kalles selvoppholdelsesdrift. Nordlendingen, den barske, uredde, furet værbitte hardhausen som overlever alle ekstreme naturfenomen, som ikke er redd noe, som muntert slår i hjel isbjørn med bare nevene og frivillig drar opp fisk – svær fisk – i tjue minus, mens piskende sjøvann spruter rundt til orkan i kastene.

Knallharde og grovkjefta kvinnfolk med et kraftvokabular mange ganger ordboka, som sløyer fisk med tennene, og som måker kramsnø i et tempo som gir garvede gravemaskinister sørpå mindreverdighetskomplekser.

Folket i nord, som aldri legger seg mellom mai og juli måned, som uredde vrenger av seg klærne (om de har noen) og kaster seg ut i isete hav, kalde elver og fjellvann fordi de har sett på kalenderen, og ikke gradestokken, og som ikke affiserer kølsvarte klegg- og myggsvermer på vidda, fordi det å bli spist levende er et bevis på at man lever.

Nordfolket, som i flere måneder i året lever i totalt omseggripende styrtmørke, der eneste lyspunkt er dansende nordlys på himmelen, et irrgrønt og skummel lys de sørfra helst vil bivåne på TV eller postkort. Men det er bare på de dager og netter det er klarvær. Og det er nesten aldri. Her har vi overlevd vintrene på pur, naturstridig stahet.

Vi er den levende, blåfrosne fingeren i trynet på naturen, som nekter å bøye av og som eksisterer, om så utelukkende for å irritere alle andre. For det var jo vi som egentlig bygde landet, og det var som kjent vi som ga Hitler reell motstand.

Mens de forskremte reddfisene Max Manus & de andre sengevætende pysene gjemte seg i hakkebakkeskauen og smalt av noen kinaputter her og der, var det Alta Bataljon og djerve menn og kvinner fra Gratangen som virkelig gikk i krigen for fedrelandet, og skremte vannet av de tyske feiglusene i ugjestmilde fjellområder og vidder.

I Finnmark ristet de bare på hodet av dumme nazister som svei av hus og heim, og børstet heller bryskt aske av jakkeslaget og bedrev gerilja fra steingrotter og provisoriske snøhuler. Mens de spiste is, vierkjerr og reinlav og koset seg. De heldige hadde salt, og skulle man gjøre sitt fornødne, var det tørket blæretang, kråkeboller og frosne furukvister som ble anvendt til dopapir.

Selv kongefamilien rømte raka vegen nordover da de ble forsøkt fanget av tyskerten, og da var det både husrom, muskelkraft og hjertevarme å få i Nord-Norge og Tromsø. Da som nå. Nordlendinger, tromsinger, finnmarkinger, kvener og samer. Hardhauser og hardhauserinner fra det mektige nord. Det var her oppe de barskeste hadde klort seg fast. Det var her de visste hva karrig jord, is og snø var for noe. Vi kunne vinter.

Derfor har vi alltid hånledd, klasket oss på lårene og ristet av gapskratt når nyheter om den første snøen sørpå, fra Leka til Mandal, har nådd oss. Kortesjer av biler og busser som har sveipet ned i grøfter og ut i skauen, lastebiler på tverra og blokkerte veier, og folk – selv med pigger under skoene – som ser ut som drita, stupfulle utgaver av Bambi og Rudolf på isen. Lattervekkende søringer.

Det er da vi gjør oss til, lager babystemme, holder en pekefinger foran munnen og sier «Åååååh, så mye snø! Åh, så vanskelig å kjøre bil! Åh, så kjempeskummelt med vinter! Dumme, dumme, dumme snø og is og vinter. Åh, så kaldt! Hjeeeeelp!»

Sånn har det alltid vært. Hvorfor all denne hjelpeløse sutringen over veiforhold og naturgitte fenomener? Og hvorfor kan dere ikke kjøre bil på snø? Er dere født med ski eller skit på beina? Skjerpings, tullinger.

Det er ingen vits å late som noe annet, at dette er noe vi i nord elsker at skjer. For vi elsker det, dypt og inderlig. En søring som sklir på glatta eller kjører utenfor veien er vår egen lille Chaplin-film vi håper aldri skal slutte, og som vi nyter i langdrag, mens vi pumper i oss popcorn og tørrfisk og frivillig flirer av oss flere ribben.

Så plutselig, vi merket det litt i fjor, og enda mer i år, kommer fenomenet tilbake og biter oss i skrittet. Nå er det nemlig i ferd med å bli akkurat like håpløst her oppe, og siden hovmod dessverre alltid står for fall, får vi tilbake med hundrevis år av renters rente, og her har rentekursen vært høy, etter de hovmodige søringenes mobbereaksjoner å regne.

For hva skjedde her oppe i det mektige nord, da den første snøen kom i slutten oktober i fjor? Jo da, kortesjer av biler og busser sveipet ned i grøfter og ut i skauen, lastebiler stod på tverra og blokkerte veier, og folk – selv med pigger under skoene – så ut som drita fulle Bambier og Rudolfer på isen. Lattervekkende nordinger.

Vi hadde blitt parodien på parodien, og den er som kjent den mest latterlige. Og hva i det blankskurte, blåsvidde gorrhælvete er det som har skjedd? Er vi i ferd med å bli degenererte nordinger? Har vi drukket for mye kaffe latte, kjørt for mye vannscooter, spist for mye sushi og blitt altfor like søringene? Det er iallfall en fæl og nærliggende tanke.

Heldigvis er svaret av den betryggende sorten. For det er ikke noe gærent med oss. Vi er fortsatt akkurat like knallharde, stødige og garva vinterfolk. Det som, takk og lov, åpenbarte seg, etter litt undersøkende journalistikk, var at bilene som sklei ut av veien, bussene som måka inn i husvegger, lårhalsene som knakk som tørre kjeks og alle som dumma seg ut i årets første vintervær, ikke hadde noe med oss nordinger å gjøre.

Det var søringer og utlendinger, alle sammen! Haha! Takk og lov, for jeg hadde faen ikke taklet det om det var våre egne.

Men la oss være store og se raust og overbærende på det. La dem bare tro at vi er som dem. Så får vi heller le litt mer lavmælt og kontrollert når de neste bildene med hjelpeløse søringer dukker opp. Vi er jo, tross alt, ikke ondskapsfulle her i nord.

(PS: Dette er oppgradert versjon av en tekst forfatteren skrev på bestilling fra VG i november 2019).