Jeg føler bekymring for de stakkars få yrkesaktive i dette kongeriket som, ifølge retorikken, skal betale de svimlende utgiftene som vi gamle medfører. Og videre er jeg bekymret for oss aldrende og den dårlige samvittigheten som mange av oss bærer på, fordi vi påfører samfunnet slike byrder.

Lokalt: Her i Tromsø har vi utover høsten blitt informert om hvilke kolossale budsjettmessig merforbruk helse- og sosialsektoren har og hvilke nedskjæringer som må til. Samtidig står ansatte ved flere og flere sykehjem fram og er nær fortvilelse over at deres hender ikke rekker til for å ta seg av beboerne som alle har store behov for hjelp og bistand – de har ikke tilstrekkelig personale, tilsatte blir syke, og det er ikke penger til vikarer. Kommunens arbeid innenfor psykiatri og rus er også mangelfullt, og mange ungdommer tar sitt eget liv – hører vi.

Nasjonalt: Mitt inntrykk er videre at noen kommuner av en eller annen grunn har stelt bedre med økonomien innenfor helse- og omsorgssektoren, og krisen der er ikke total. Hva som er årsaken til dette, er ikke lett for oss som står utenfor, å se. Men uansett er hovedinntrykket på nasjonal basis at pensjonistene er en kjempebelastning både for kongeriket Norge og for kommunene.

At mange av oss har vært i arbeid i 30, 40 og 50 år og betalte inn skatt til stat og kommune og i tillegg pensjon som skulle sørge for vårt livsgrunnlag også i alderdommen, er uinteressant. At pensjonister årlig bidrar med verdiskaping i samfunnet tilsvarende om lag 40 milliarder kroner, i følge SSB, er uinteressant. Vi er en nesten utålelig utgiftspost, og det er, som jeg sier innledningsvis, for få arbeidstakere som kan bære byrden av oss.

Men er det pensjonistene som gruppe som kan lastes for at så mange unge dropper ut av skolen og senere ikke kommer seg inn i arbeidslivet og slik bidrar til velferdsstaten? Er det pensjonistene som gruppe som kan lastes for at det er så mange unge uføre?

Er det pensjonistene som gruppe som er ansvarlig for at fødselstallene i Norge og i vesten går ned? Hvorfor er det den eldre generasjon som gruppe som skal kjenne på dårlig samvittighet fordi politisk styring har rigget til et samfunnet som tydeligvis ikke er bærekraftig? Samtidig har Oljefondet passert 10.000 milliarder kroner – apropos.

Krisefokusering: Hva fører denne krisefokuseringen til? Det er et faktum at alvorlig sykdom kan ramme alle og føre til dramatiske funksjonsproblemer uansett alder. Men likevel er det uomtvistelig at etter hvert som årene drar seg på, ser man at behovet for omfattende hjelp og pleie kommer stadig nærmere.

Da er krisebeskrivelsene, både fra dem som utfører det faktiske arbeidet i helsesektoren og fra politikerne som beskriver budsjett og nedskjæringer, så gruoppvekkende at det lett går ut over nattesøvnen. Nedtrykthet og depresjon er neste trinn i den nedadgående spiral, og ingen blir mer funksjonsfrisk av slikt.

Både yngre og eldre/gamle uttrykker gjerne at de håper «å kunne dø med skoene på». I dette ligger skrekken for å havne i en situasjon som dypt pleietrengende over lenger tid, kanskje år ut og år inn, og kanskje på et sykehjem som ikke har ressurser nok. Utsikten til en slik tilværelse, uten verdighet, er knapt til å bære.

Hva kan gjøres? Jeg ser beklageligvis ingen løsning på kort sikt. Men hva kan gjøres på litt lengre sikt?

Gjennom denne høsten med beskrivelse av krisebudsjetter og åpenbart nedkjørte helsearbeidere, har spørsmålet blitt mer påtrengende og aktualisert.

I andre land som Nederland og Sveits, gis det aktiv dødshjelp. Dette er kanskje et upresist begrep å bruke, men det får våge seg. Essensen er i alle fall at en person kan få hjelp til å dø, i motsetning til at livsforlengende behandling avsluttes.

Jeg er innforstått med at dette er en kontroversiell sak med mange etiske og moralske motforestillinger, og et slikt tiltak vil uansett trenge lang og grundig utredning. Og prosedyrene, juridisk holdbare avtaler for når en sånn handling kan gjennomføres, må være ugjendrivelig grundig og reflektere den enkelte persons egen uttrykkelige vilje og bare være aktuell når personens helsetilstand er vond og uhelbredelig. Det må ikke kunne stilles noen tvil om at det er denne personens egen vilje som gjennomføres.

Jeg er også klar over at spørsmålet har vært oppe til drøfting tidligere og da avslått, men det forekommer ikke så rent sjelden at en sak kan fremstå i et nytt lys etter hvert som tidene skifter. Jeg mener nå oppriktig at tiden er moden for å ta opp saken på nytt.

Jeg tenker videre at om det gis åpning for en slik hjelpende handling, kan det oppleves og virke positiv på i alle fall et par områder. For det første, som også er viktigst, kan dette gi en åpning for at en person – uansett alder, med uhelbredelige, tunge plager kan få slippe. Den positive bieffekten er trolig en viss lette i kommunenes og statens budsjettmessige byrder.

Utredning: Jeg forslår derfor at statsmakten nedsetter et utvalg med mandat som i alle fall må vurdere:

• Om aktiv dødshjelp skal innføres. Dette som en redning og utvei for personer, uavhengig av alder, som ikke kjenner at de vil orke et uverdig og krevende liv som tungt pleietrengende.

• Hvilke lovverk som må opprettes for å forhindre uklare situasjoner.

• Hvordan dette kan gjennomføres.