Debatt:

Hva skjedde med grisene?

Dyrene lever et liv så fjernt fra sine behov som det er mulig. Dette er en diskusjon næringen ikke tør å ta fordi de vil «spise kjøtt med god samvittighet».

Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / Scanpix 

meninger

Etter at landbruksministeren igjen hadde møte med grisenæringen, skrev Lars Petter Bartnes, lederen i Norges Bondelag, i flere lokalaviser at dyrevelferden til dyr i husdyrproduksjonen skal bli bedre. For å «bygge opp igjen tilliten» skal landbruket forplikte seg til dyrevelferdsprogrammet for gris. Bartnes lover bot og bedring i svinenæringen og landbruket som helhet – «du skal kunne spise norsk kjøtt med god samvittighet», skriver han.

Men det han ikke forteller er at regelverket som legger grunnen for dårlig dyrevelferd, forblir det samme. Det som faktisk er lovlig i norsk husdyrhold i dag, er det virkelige problemet.

Griser er flokkdyr og lever i naturen i mindre grupper. De er svært sosiale og intelligente. De har empati, reagerer på hverandres følelser, er gode på å lære nye ting og samarbeider med hverandre. Grisene har et komplekst sosialt liv, og i naturen er de nysgjerrige og bruker mye av tiden på å utforske omgivelsene sine.

I næringa står grisene i binger med delvis fast betonggulv og delvis spaltegulv, uten noen videre krav i forskriften om å grave i jord, trå på gress eller utøve annen naturlig adferd. Det harde underlaget kan føre til liggesår og leddplager, mens mangelen på naturlig stimuli kan føre til stereotyp adferd som halebiting.

Bingene er heller ikke spesielt mye å skryte av størrelsesmessig – de store purkene har bare 2,5 kvadratmeter å bevege seg på, selv i «løsdrift» mellom fødsler. Her står flere purker trangt stua sammen, noe som kan føre til aggresjon og konflikt. I et naturlig miljø vil griser som vil unngå konflikt trekke seg unna, noe purkene i denne situasjonen ikke har mulighet til.

Det at landbruksmodellen baserer seg på «kostnadseffektiv» produksjon gjør at produksjonen må være høy for at man skal tjene nok. Det betyr at de fleste griser slaktes i en alder av 5–6 måneder mens de ennå er unger. De tas fra mora rundt fireukersalder. Da er de fortsatt svært avhengig og knyttet til mora si. Avvenningen er en svært stressfylt prosess som påvirker dyrene følelsesmessig negativt.

Dette produksjonspresset har også avlsmessige konsekvenser. Grisen avles til å produsere mest mulig – og avlsarbeidet er rettet mot fruktbarhet, høy tilvekst og «kjøttfylde». En gjennomsnittspurke i norsk produksjon får rundt 13 levendefødte per kull. Nytt kull settes på purkene så fort den unaturlig tidlige avvenningen er utført.

Den intensive produksjonen og det uegnede miljøet i bingen, fører til at purkene ofte plages med ligge- og bogsår. Størrelsen på kullene fører til at mange grisunger ikke får nok mat, fordi purka kanskje ikke har mange nok spener. De blir svake og avlives som kjent, ved å slås i veggen.

Avl på produktive og svært fruktbare dyr er derimot ifølge norsk landbrukssamvirke «Norges hemmelige eksporteventyr». Norsvin eksporterer svinegenetikk til over 50 land i verden, og omsetter for 1 milliard kroner årlig. Men de uformelige kroppene med fysiske plager er ikke noen suksesshistorie for dyrene.

Bartnes skriver i sitt innlegg: «Det er viktig for meg at du som kjøper maten skal kunne stole på oss som produserer den. At du skal vite at kjøttet du kjøper i butikken kommer fra dyr som har hatt det godt ...». Men hvordan kan man garantere dette når regelverket i seg selv ikke garanterer dyrene et godt liv i tråd med naturlig adferd?

Selv om bøndene følger regelverket så betyr det fortsatt at dyrene presses til å produsere mest mulig, føde størst mulig kull, og bli tyngst mulig på kortest mulig tid. Da hjelper det heller ikke med «dyrevelferdsprogram» som går ut på ett obligatorisk veterinærbesøk i året.

Dyrene lever et liv så fjernt fra sine behov som det er mulig. Dette er en diskusjon næringen ikke tør å ta fordi de vil «spise kjøtt med god samvittighet».

Det finnes derimot et alternativ – nemlig å kutte ut kjøttet. Det vil spare dyrene for den lidelsen det er å stå på bås eller i binge, og samtidig gjøre planeten vår en tjeneste. Dét er et godt dyrevelferdstiltak.