Sylvia Labukt har i et leserinnlegg i iTromsø mange refleksjoner over kommuneøkonomien og hva man skal gjøre med «alle disse gamlingene» som ofte omtales som en økonomisk byrde for samfunnet. Hun foreslår at Staten skal nedsette et utvalg med mandat til å vurdere aktiv dødshjelp.
Hva skal vi med alle disse gamlingene?
Som leder for hovedutvalget for helse og velferd vil jeg presisere at aktiv dødshjelp aldri har vært nevnt i forbindelse med de økonomiske utfordringene Tromsø kommune står overfor. Det er ikke et tema vi på noe tidspunkt kommer til å trekke inn i denne sammenhengen. Diskusjonen om aktiv dødshjelp hører hjemme helt andre steder enn i spørsmålet om kommuneøkonomi.
Tromsø kommune har gjort undersøkelser for å finne ut hvorfor vi bruker mye mer penger på helse og omsorg enn sammenlignbare kommuner. Svarene vi finner peker ikke på at det er den eldre del av befolkningen som er årsaken til merforbruket.
Det største problemet for Tromsø kommune er at vi har stor mangel på tilrettelagte boliger og omsorgsboliger. Det fører til at mange blir liggende lenger enn nødvendig på UNN og Helsehuset. Pasienter som skulle fått behandling blir satt på vent og vi gir pleie og omsorg på feil nivå i det som kalles omsorgstrappa. Det er fordyrende og gir ikke optimal uttelling for pasientene. Mangelen på tilrettelagte boliger er mest prekær for mennesker med rus- og psykiatrilidelser og unge med nedsatt funksjonsevne. Dessuten er mange av de boligene vi har, ikke i riktig brannklasse, noe som er fordyrer driften.
Situasjonen er frustrerende for både pasienter, brukere og ansatte. Pengene kunne vært brukt på mer pleie og omsorg. Det får negative ringvirkninger i form av høyt sykefravær og stor turnover. Problemet er strukturelt og krever at vi politikere prioriterer riktig både når det gjelder investeringer og satsing på forebygging, tidlig innsats, rehabilitering og gode vilkår for de ansatte. Utfordringen er å ha nok midler til å satse på det vi vet er riktig når vi er nødt til å bruke penger på tjenester som egentlig burde være unødvendig.
Aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge, selv om et stort flertall (3 av 4) av befolkningen støtter legalisering. Et flertall av legene er motstandere. Det gjelder både eutanasi (lege gir pasient en dødbringende injeksjon) og legeassistert selvmord (pasienten får resept på en dødbringende dose medisin som vedkommende inntar selv). Politisk er de fleste partiene splittet internt, men ingen har aktiv dødshjelp i sine handlingsprogram.
Vi som kommune skal kunne ta vare på alle våre innbyggere på en god og verdig måte, uansett hvor i livet man befinner seg. Vi skal ha et samfunn der alle skal kunne leve verdige liv hele livet, uansett hvor mye hjelp vi måtte trenge. Om noen skulle ønske å avslutte livet fordi håpløsheten har overtatt når alt helsevesenet kan bidra med er utprøvd, skal ikke kommunens økonomi være ett av argumentene for det.