Denne uka marker Tromsø Arctic Pride – en skjev fest som hele byen er invitert til. I ei uke feires og markeres annerledeshet og alle mennesker som bryter normene om seksualitet og kjønn.

Folks kjærlighetsliv og seksualliv er i høyeste grad privat. Men så lenge mennesker ennå opplever diskriminering, hets, skam og utfordringer knyttet til noe så grunnleggende som egen identitet, har vi behov for å snakke åpent om det for å normalisere og vise fram mangfoldet som denne byen består av.

Årets Arctic Pride har fått et ubehagelig oppspark etter den nasjonale debatten om homoterapi. VGs Morten Hegseth har bedrevet grundig og god journalistikk, som viser hvordan flere, strenge religiøse miljøer utsetter homofile medlemmer av menighetene sine for groteske forsøk på å «konvertere» dem fra homofile til heterofile.

Sjøl om Norge er et av verdens mest sekulariserte land finnes det enda strengt religiøse miljø som påfører folk skam for sin identitet, som i verste fall kan føre til at folk føler at livet blir ulevelig. Det kan vi ikke som storsamfunn akseptere. Da må vi ta de nødvendige grepene for å hindre dette, og derfor er et forbud mot homoterapi, slik Ap foreslår på Stortinget, et godt forslag.

Heller ikke i Tromsø er vi fri for mørkemenn som er dødelig opptatt av andre menneskers kjærlighetsliv. Da kommunen i fjor skulle vedta en handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold, mente den katolske biskopen Berislav Grgić at kommunen bedrev homo-indoktrinering av barn, og at kommunens handlingsplan kunne lure noen barn til å bli homofile. Disse kreftene som ønsker å motarbeide en friere verden finnes ennå. Framskritt kommer ikke av seg sjøl – men krever utrettelig innsats.

Arctic Pride er også en uke for transpersoner. Det vil si personer som er et annet kjønn enn de ble registrert som ved fødsel. Å være en transperson er å bryte med en veldig grunnleggende forventning i samfunnet. Stigmaet det kan medføre ved å bryte med en så grunnleggende forventning i samfunnet er nok uforståelig for majoriteten av oss. Transpersoner har derfor blitt sykeliggjort, umyndiggjort og fortsatt opplever mange at samfunnet rundt gir dem beskjed om hva slags kjønn de «egentlig» er.

Hvorfor enkelte føler en rett til å fortelle andre hva de skal identifisere seg som, bare basert på hvilke kjønnsorgan de har, er uforståelig. Generelt bør man som leveregel være lite opptatt av fremmede folks kjønnsorganer.

Samtidig er det i år passende å trekke fram en person som har gjort en ekstra innsats for kjønns og seksualitetsmangfold i Tromsø. Avdøde Stein Sebastian Fredriksen var en primus motor for Arctic Pride, og festivalens mangeårige ansikt, og årets Pride blir det første i byen uten hans energiske og blide åsyn. Hans innsats for kjønns- og seksualitetsmangfold i Tromsø har vært viktig.

I Tromsø elsker vi å omtale oss som en raus og inkluderende by. Det kan vi blant annet gjøre, fordi folk som Fredriksen jobbet for at vi skulle være det – og fordi Arctic Pride fortsetter å gjøre det.

Så happy Pride, Tromsø. Happy Pride til alle homoer, lesber, transpersoner, heteroer, og homohatere. Særlig happy Pride til de sistnevnte. Dere er på feil side av historien. Alle som har et anstrengt forhold til dem som bryter med kjønns- og seksualitetsnormer bør bruke denne uka på å gå i seg sjøl, eller ta en prat med noen for å finne ut hvorfor de har så sterke følelser om andres privatliv.

Kall det gjerne homoterapi.