I årets forslag til statsbudsjett heter det at « … regjeringa jobbar for å sikre trygge og likeverdige forhold for kvinner som sonar straff». 30 år etter at det for første gang ble dokumentert at kvinner har dårligere soningsforhold enn menn i norske fengsler, var mitt alvorlige budskap til justiskomiteen på Stortinget i forbindelse med budsjetthøringen at denne jobben er større enn på lenge. Jeg mener soningsforholdene for kvinner er blitt et av de mest kjønnsdiskriminerende områdene i Norge – og i strid med lovverket.

REAGERER: Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm Foto: Kimm Saatvedt/LDO

Det skal svært mye til før det er lov til å forskjellsbehandle på grunn av kjønn etter likestillings- og diskrimineringsloven. Dette gjør seg særlig gjeldende i en situasjon der staten er ansvarlig for frihetsberøvingen. Så sent som i sommer kom Sivilombudsmannen med en særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler. Mange kvinnelige innsatte soner nemlig på restriktiv avdeling fordi det ikke er ledig plass på kvinneavdelingen, eller rett og slett fordi det ikke finnes en egen kvinneavdeling i fengselet de befinner seg i.

Tilfeller av sykdomsfravær eller få tilgjengelige betjenter fører også til at kvinner risikerer større grad av isolasjon, bare fordi de er kvinner. Sivilombudsmannen påpeker også at det er en økning av kvinnelige innsatte som sliter med psykiske plager – noe det heller ikke er bevilget midler til å gjøre noe med. Det er alvorlig, og det er ikke holdbart at kvinnelige innsatte får dårligere oppfølging fordi de er en minoritet blant de innsatte. Jeg er også svært opptatt av at kvinner i fengsel må få et likeverdig tilbud om rusmestring, uteaktiviteter, utdanning og arbeidstrening som det menn har. Det har de ikke i dag.

Noen ganger er selve fengslene konstruert på en kjønnsdiskriminerende måte, noe vi har sett i Evje. I motsetning til nye Agder fengsel, som skal huse kun mannlige innsatte etter åpningen neste år, fikk ikke det nye kvinnefengselet i Evje et eget besøkshus for familie og barn. Dette er stikk i strid med Stortingets anmodning til regjeringen om å ivareta kvinners forhold ved nybygging av fengsler. I tillegg sier kriminalomsorgens «nærhetsprinsipp» at det skal legges til rette for å sone i nærheten av hjemstedet. Her står utviklingen fast.

En kvinnelig innsatt fra Tromsø fortalte meg at hun ikke kunne sone dommen sin i hjembyen. Nærmeste alternativ er Trondheim, der ombudet ved flere anledninger har pekt på ulovlig diskriminerende praksis når kvinner blir låst inne under bemanningsutfordringer. Løsningen for Tromsø-kvinnen ble å sone i Oslo, 1500 kilometer unna familien. Her var imidlertid mulighetene for å komme i kontakt med sine nærmeste så dårlig at hun vurderte å søke seg tilbake til hjembyen. Da hadde hun i så fall havnet i et fengsel der mange kvinnelige innsatte beviselig sitter isolert i opptil 23 timer i døgnet, en situasjon ombudet har klaget inn for Diskrimineringsnemnda.

Vi oppnår neppe en situasjon der absolutt alle innsatte får oppfylt nærhetsprinsippet, men det finnes både kortsiktige og langsiktige tiltak som kan gjøre situasjonen betraktelig bedre. På kort sikt bør det legges til rette for utvidet telefon- og besøkstid, samt sørge for mulighet til Skype-samtaler. Det siste er helt i tråd med kriminalomsorgens kvinnestrategi, som sier at alle kvinnelige innsatte skulle hatt mulighet for videosamtaler innen utgangen av 2018. Dette har ikke skjedd.

Der personlig besøk ikke er mulig på grunn av lange avstander, må det gis tilskudd til besøksreiser for pårørende. Når det er tatt umiddelbare grep, bør det være lettere å nå de langsiktige tiltakene: En bedre geografisk spredning av kvinnelige soningsplasser og en avvikling av praksisen der kvinner soner sammen med menn.

Poenget med å sitte i fengsel, er nettopp frihetsberøvelse. Å ikke kunne se, høre, eller omgås sine kjære så mye som man ønsker, er en del av denne straffen. Men straffen skal ikke utøves forskjellig ut ifra kjønn. Da risikerer vi at dårlig rehabiliterte mennesker, og særlig kvinner, sendes ut igjen i samfunnet. I tillegg til at dette er dårlig samfunnsøkonomi, vil det i mange tilfeller også kunne være i strid med norsk lov.

Det vil ingen tjene på.