Det er 30 år siden finnmarkingene sist sto på barrikadene mot statlig sammenslåing. Parallellene mellom de to opprørene er slående, men det er én vesentlig grunn til at såret muligens ikke vil gro like greit denne runden.

Da som nå, var det regjeringen som la ned veto. Også den gang var aksjonistene opptatt av å forhindre at Tromsø ble sittende med alt. Til og med sluttresultatet ser ut til å bli det samme. Kun på ett punkt er det vesensforskjell mellom de to konfliktene.

«Dette er et nødrop fra ytterste Norden, fra bygder som er dømt nord og ned av alle kapitalkrefter. Hvis vi ikke klarer å redde banken, er vi dømt til undergang».

Ordene stammer fra tidligere fisker, lensmann, ordfører og fylkesordfører Axel Samuelsberg, og illustrerer desperasjonen man i 1989 følte. Anders Aunes enormt populære «Framtid i Finnmark»-parti og «Folkeaksjonen for banken våres» bar også vitne om et fylke i opprør.

Der den norske økonomien går så det griner i dag, var utgangspunktet i 1989 at bankene holdt på å gå konkurs på grunn av krise i verdensøkonomien. I Labyrint-artikkelen «Krise og opprør i Finnmark» redegjør Ketil Zachariassen for omstendighetene da Finnmark sist «sto i brann».

Norsk økonomi var rammet av den verste krisen siden andre verdenskrig. Denne kom parallelt med ressurs- og markedskrise innen fiskeri og havbruk. Avhengigheten av havbruk og fiskeri i Nord-Norge var stor, og selv om Troms merket dette, ble spesielt Finnmark hardt rammet.

Betalingsevnen og sysselsettingen ble gradvis forverret fra 1987 og utover, og ettersom det var så ensidig avhengighet av fiskeri i de to nordligste fylkene, gikk dette raskt utover resten av næringslivet og bankene.

På nasjonal basis hadde ti år med jevn stigning blitt snudd til uro i internasjonal økonomi, underskudd i handelsbalansen, lave oljepriser og renteheving fra Norges Bank. Det økende antall konkurser og arbeidsledige bidro til at investeringsiveren også avtok. Finnmark og Troms var fylkene som merket dette først.

Nedgang i sysselsetting førte til økt fraflytting og boligpriser som stupte. Bankene skulle kjapt føle effekten av dette. Sparebanken Nord og Tromsø Sparebank hadde i lengre tid konkurrert om å låne ut mest mulig, for å skape større vekst i økonomien. Markedsandelen skulle økes – kredittvurdering og inntjeningsmargin var det ikke så nøye med.

Parallelt med dette fikk vi økt privatforbruk og skatteregler som stimulerte til dette. Da bobla sprakk, var man plutselig gjenstand for den største bankkrisen siden 20-tallet.

Med stor fraflytting og ingen kjøpere, viste det seg at pant i eiendom ikke hadde noen verdi. Så ille var det at en banksjef uttrykte seg på følgende vis: «I Berlevåg er det bedre å ha pant i ei campingvogn, enn i et bolighus». Med det mente han at campingvogna kunne man i det minste flytte til et sted hvor den hadde noe verdi. Huset, derimot, sto hvor det sto.

Sparebanken Nord og Tromsø Sparebank hadde begge lagt hovedkontoret sitt til Tromsø, selv om de var sammenslutninger mellom en del mindre, lokale sparebanker i Troms og Finnmark. Konkurransen dem imellom var knallhard, der de knivet om å være markedsledende. På det meste hadde bankene til sammen 133 filialer og 1.330 ansatte, ifølge Zachariassen.

Da katastrofen inntraff ble krisetiltak satt i gang i begge bankene. Situasjonen var imidlertid for håpløs til at den lot seg redde. Alt gikk med tap. Som en desperat, siste utvei tok bankene i oktober 1988 initiativ til en frivillig fusjon. Alternativet ville være konkurs for begge.

Selv om forslaget ble møtt med forståelse de fleste andre steder, var det stor misnøye rundt planene i Øst-Finnmark Sparebank. De ble i utgangspunktet fusjonert med Tromsø Sparebank allerede i 1972, men hadde fått beholde navnet, for å dempe motstanden.

Kredittilsynet var imidlertid klar i sin dom om at det ikke eksisterte noe alternativ til fusjon. Mellom 1988 og 1993 var 28 banker i deres søkelys, etter enorme tap og lav egenkapital. Noen forretningsbanker gikk konkurs og myndighetene måtte inn og redde andre. Totalt 76 milliarder kroner gikk finansinstitusjonene med i tap.

For Sparebanken Nord og Tromsø Sparebank var situasjonen at egenkapitalen var borte, og at de i praksis var konkurs. Til sammen 571 millioner kroner lød tapet på til sammen. Sunnmørsbanken var allerede slått konkurs, så dette var ikke bare en tom trussel. Løsningsforslaget var en redningspakke på 800 millioner kroner fra Sparebankenes Sikringsfond og Norges Bank. Men det forutsatte at de ble fusjonert.

En storstilt omorganisering ble raskt satt i gang, med nytt administrativt system, nytt navn og nye vedtekter. Det ble besluttet at regionbankmodellen skulle legges til grunn, og at banken skulle organiseres med fem regioner, i tillegg til hovedkontoret i Tromsø. Regionene Sør-Troms (Harstad), Midt-Troms (Finnsnes), Nord-Troms (Storslett) Øst-Finnmark (Vadsø) og Vest-Finnmark (Alta) skulle alle ha eget regionkontor og eget regionstyre.

Misnøyen mot forslaget var størst i Øst-Finnmark. De mente Finnmark ikke var tjent med å være styrt fra Tromsø. Parallelt med sammenslåingen av de to bankene, begynte de dermed å arbeide i skjul for å få etablert en egen fylkessparebank i Finnmark. Nyheten sprakk 19. desember 1988.

Utvalgte politikere og næringslivsledere i fylket ble invitert til et møte i Alta på nyåret 1989, hvor temaet var oppretting av en ny fylkessparebank med utgangspunkt i Tromsø Sparebanks og Sparebanken Nord sine avdelinger i Finnmark. Denne skulle kalles Finnmark Sparebank.

En av forutsetningene var imidlertid at myndighetene stilte seg bak ønsket, og at de aktuelle finnmarksavdelingene og økonomiske midlene ble stilt til rådighet.

Den skremmende tanken om å ende opp som et underbruk til Tromsø, med en gang den økonomiske krisen var over, var det som ildnet til kamp. De var også opptatt av at de økonomiske ressursene som ble skapt i Finnmark skulle bli benyttet der og utvikle fylket. Holdningen var at Finnmark bare kunne utvikles av finnmarkinger.

Som ventet ble ikke utspillet spesielt godt tatt imot i Tromsø. Ledelsen i de to bankene mente at det kun var mulig å overleve hvis alle sto sammen. En fisjon nå ville være totalt ødeleggende.

I Finnmark var det imidlertid bred støtte for å danne en fylkessparebank, ikke bare i Øst-Finnmark, men også Alta og Hammerfest. Den tidligere lederen i Finnmark Høyre, Alta-mannen Harald A. Paulsen, uttrykte motstanden veldig klart: «Tromsø-bankene slåss med nebb og klør for å beholde Finnmark som u-land, og for å trekke kapital ut av fylket. Vi vil ikke at vårt fylke skal gå inn i år 2000 som et lydrike under Troms».

Fylkesmann i Finnmark, Anders Aune – som senere startet partiet «Framtid i Finnmark», en liste som skulle ende opp med én representant på Stortinget ved påfølgende valg – sto også på barrikadene. «Sammen vil vi lykkes! Et folkekrav fra Finnmark, hvor kommuner, fylkeskommune og næringsliv står samlet bak, kan ingen regjering eller storting legge kjelker i veien for», meldte Aune oppglødd etter det opprinnelige fylkessparebankmøtet. Han skulle imidlertid ta feil når det gjaldt regjeringens og Stortingets kjelker i veien.

Selv om møtet som fulgte uken etter – mellom delegasjonen av kommune-, fylkes- og stortingspolitikere fra Finnmark og finansministeren, finanskomiteen, Norges Bank, Sparebankenes Sikringsfond og Kredittilsynet – virket lovende, skulle de tre sistnevnte senere sette seg på bakbeina.

De sto fast på at forutsetningen for garantien var en snarlig sammenslåing av Sparebanken Nord og Tromsø Sparebank, ifølge Kjetil Zachariassen. Uten rasjonalisering, kostnadskutt og bedret driftsøkonomi, ville ikke en snuoperasjon være mulig, mente de.

Men ettersom det var valgår, og saken var så vidt politisert, var det ikke sikkert at institusjonsbyråkratene fikk det som de ville. Finansdepartementet, som opprinnelig støttet redningsplanen for de to sparebankene, vaklet. De ventet på Finanskomiteens behandling. De, igjen, ba Finansdepartementet gjøre en «nøytral vurdering» av grunnlaget for fylkessparebanken i Finnmark.

I Tromsø var bankledelsen bekymret. For å komme aksjonistene i møte, omgjorde styret sitt vedtak om regioninndeling, slik at Vest-Finnmark ble opprettet som region, med kontor i Hammerfest. I tillegg skulle Alta beholdes som regionkontor, med ansvar for Alta, Loppa, Karasjok og Kautokeino. Tanken var å imøtekomme kritikken som hadde kommet fra Vest-Finnmark. I tillegg skulle hvert fylke få utpeke sin representant til hovedstyret i banken.

24. januar 1989 la Finansdepartementet fram sin utgreiing om grunnlaget for en fylkessparebank. Konklusjonen var nedslående for aksjonistene: Det er ikke økonomisk fundament for en fylkessparebank, og etableringen ville gripe inn i den pågående fusjonsprosessen i Tromsø på en slik måte at det ville bryte med vilkårene Sikringsfondet og Norges Bank hadde stilt for den økonomiske redningspakken.

Den økonomiske støtten fra myndighetene var en forutsetning for å kunne realisere fylkesbankplanene. Konklusjonen la dem i praksis døde.

Etter en slik opprivende konflikt skulle man forvente at forsoning ble vanskelig, men det skulle ikke gå lenge før Roald Wahlmann fra Øst-Finnmark, som tidligere hadde trukket seg fra styret for å kjempe for fylkessparebanken, plutselig trådte inn i styret igjen. Dette var et tydelig signal om forsoningsvilje. Det var nesten som om ingenting hadde skjedd.

Noen fortsatte imidlertid kampen for bankdrømmen i fylket. I mars 1989 gikk Nordkapp Sparebank, den eneste selvstendige sparebanken i Finnmark, ut med melding om at de ville ekspandere og etablere avdelingskontor i Alta. Det uttalte målet var å vokse og tre inn i rollen som Finnmark Sparebank.

Initiativet besto imidlertid ikke så lenge. Høsten 1990 ba styret i banken om en fusjon med Sparebanken Nord-Norge, som den nye storbanken hadde fått som navn.

Krisen som hadde rammet bankene i Tromsø, rammet nå Nordkapp Sparebank.

Selv om den lokale aksjonsgruppa «Folkeaksjonen for banken våres» hadde blitt opprettet, var det ingenting som kunne redde Nordkapp Sparebank fra de økonomiske realitetene. Teknisk sett var de konkurs. Eneste løsning ble tvungen fusjon med Sparebanken Nord-Norge, som fikk tilført 15 millioner kroner i kompensasjon av Sparebankenes Sikringsfond.

Dette skulle vise seg å bli den siste spikeren i kisten for drømmen om fylkessparebank i Finnmark. Selv om Aunes «Framtid i Finnmark»-liste fortsatte å ha en representant på Stortinget fram til 1993, var ballen i praksis lagt død.

Hva er så grunnen til at jeg ikke tror forsoning blir så lett denne gang? Jo, fordi endringen nå ikke er drevet fram av en økonomisk krise i landsdelen. Selv om de økonomiske realitetene var vanskelige å svelge, lot det seg gjøre – nettopp fordi det var realiteter.

Situasjonen vi står overfor i dag er et land som bugner over av penger. Til tross for midlertidig stillstand i oljeindustrien, går bedriften Nord-Norge også rimelig godt. Sjømatnæringa og turistindustrien opplever sågar en gullalder. Avfolkningen vi opplevde på slutten av 80-tallet i Finnmark, har i mange år ikke vært tilfelle. I flere år har folketallet til og med økt, selv om de siste tallene fra SSB viser at antall finnmarkinger er på nedadgående igjen.

Likevel er det ingen økonomisk situasjon som skriker etter at vi skal slå sammen fylkene. Visst er det mer lønnsomt, praktisk og på mange måter fornuftig. Tidspunktet er bare ikke åpenbart logisk, gitt den rådende, økonomiske situasjonen.

Zachariassen mener at «frykten for tap av arbeidsplasser og kompetanse, for ikke å være herre i eget hus og for å miste kontrollen i eget fylke og bli en utkant», er den samme nå som for 30 år siden. Da ble løsningen imidlertid godtatt – rett og slett fordi det ikke var noen annen utvei.

Man skal slite for å argumentere for at det er tilfellet i dag. Derfor vil kampen mot storregionen ikke forsvinne like lett.