Liten respekt for retten til en familie og innsikt i relasjonstraumer medfører daglig til at mange barn blir utsatt for krenkelser fra rettssystemet, enten myndighetspersoner som jobber i barnevernstjenesten, tilsynsførere, sakkyndige, dommere eller politi.

Norge ble dømt i EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstolen) nylig og er en klar advarsel om en utbredt systemsvikt, som krever korreksjon av praksis, nye lover og bedre kompetanse. Ytterligere 26 saker skal til behandling i EMD og om Norge blir dømt i flere av de 26 sakene, kan vi fastslå at rettssystemet i Norge er et samfunnsproblem

Respekten for familie er en grunnleggende samfunnsordning i Norge som demokrati hvor alle er like mye verd, men vi ser at ressurssvake eller de som er utenfor normalen, gir utfordringer hvor systemet svikter i å opprettholde respekten. Det er altfor lett at ekstreme stereotyper som fordømmelse eller sympati blir styrende i avgjørelser, og barn opplever at relasjoner brytes eller familie fremmedgjøres.

I en kronikk i Tidsskriftet (legeforeningen) av Eivind Meland, Lena Sjøgren og Frode Thuen advarer de om «foreldrefremmedgjøring som helserisiko». Foreldrefremmedgjøring er beskrevet som en kompleks form for familievold som rettes mot en forelder for å skade dens relasjon til egne barn. En må hindre at barn blir utsatt for velmenende hjelpere som ikke forstår sitt ansvar i å hindre relasjonsbrudd til familien.

Besøksforbud er et ekstremt tiltak hvor barnet kan miste all kontakt med en mor eller far på grunn av et opplevd behov for beskyttelse fra dem som har omsorgen. På grunn av bevisbyrden er det nesten umulig å slippe et besøksforbud som er begrunnet, mens virkningene av at barnet kan oppleve et totalt relasjonsbrudd ikke blir vurdert. Dette kan skade mer enn å beskytte.

Offentlig overtakelse av omsorg er etter norsk system oftest varig hele barndommen og er bla.nt annet begrunnet i at barnet trenger ro og stabilitet i sin omsorg, mens tilknytningen til familien mer blir et problem ved et minimum av samvær. De psykiske relasjonstraumene som kan oppleves for barnet er nesten ikke vurdert, og ettersom barnet blir fremmedgjort og utrygg på familien er den sentimentale kontrollen overtatt av det offentlige.

I saker om barnefordeling er hensynet til at barnet skal ha best mulig foreldrekontakt gjeldende rett, mens foreldre kjemper for omsorg eller kontakt, blir barnet offer for en lojalitetskonflikt som kan ødelegge mer enn selvstendiggjøring. Den andre forelderen ses på som fienden, og en forstår ikke hvor skadelig sverting eller nedlatende omtale av den andre forelderen kan være for barnet som trenger å identifisere seg med begge foreldrene.

For barnet er det best om den forelderen som ser problemet tar det som sitt ansvar og ikke beskylder den andre, og en samværsforelder bør lojalt følge opp regler hos bostedsforelderen for at barnet skal oppleve et mest mulig felles regime. Da er skyld eller svakheter i omsorgsevnen mindre viktig, og en gjør hverandre bedre for barnet.

Advokater som bistår i å fordømme og ikke hjelper til å forstå den andre forelderen sitt perspektiv, bidrar til at barnet taper hvis det får relasjonsbrudd.

Systemsvikten i det offentlige er på alle plan et fravær av kunnskap og forståelse av at respekten for retten til en familie ikke bare gjelder barnet, men for alle som har en tilstrekkelig relasjon til barnet som får begrensninger i kontakten.

Omsorgssvikt fra en forelder kan noen ganger forklares ut fra et ressurssvakt miljø, men det forventes at de som har myndighet har vett til å forstå at brudd på kontakt med familien er systemsvikt som kan innebære en stor helserisiko.

Barn som opplever relasjonsbrudd får ulik grad av traumatisering av sin tilknytning avhengig av hvor brått og dramatisk det skjer, men også hvordan relasjonen opprettholdes. For små barn er frekvensen av kontakt avgjørende for hvordan tilknytningen utvikles og integreres.

Barna blir følelsesmessig forvirret eller manipulert slik at når de skal bli hørt er det ofte et kaos av følelser som kan skape falske minner og bidra til dissosiasjon. Senere blir det et ytterligere problem å sortere eller godta en ødelagt barndom fordi offentlig ansatte ikke har respektert familien.