Denne uka fikk vi nyheten om at tunnelsystemet i Tromsø stenges for tynge kjøretøy i rushtiden. Begrunnelsen er hensynet til brannsikkerhet.

Branner i store kjøretøy kan altså fylle flere tunneler med røyk og skape svært høy varme på stedet, til fare for de flere hundre bilistene som befinner seg i tunnelene i rushtiden.

Vårt sikre og populære tunnelsystem er altså ikke så sikkert likevel. Og nå må tunge kjøretøy henvises til bratte og ofte glatte veier, med de konsekvensene det har.

Nok en gang ser vi hvordan trafikkutviklingen har innhentet byen, og hvor viktig det er med en kraftig opprusting av transportsystemet, både for biltrafikken, gående, syklende og kollektiv.

I forslaget til byvekstavtale for Tromsø ligger det en ny tunnel i dobbelt løp mellom Breivika og Langnes, nettopp for å gi en trygg og rask forbindelse for næringstrafikken mellom disse to tyngdepunktene på øya. Dobbel tunnel betyr også rømningsmuligheter ved brann.

Vi ønsker å legge mer trafikk under jorda på en trygg måte, så Tverrforbindelsen kan avlastes. Det betyr mindre støv og støy lokalt i bydelen og tryggere trafikkforhold. For næringslivet betyr det bedre flyt i trafikken og spart tid. Og tid er som kjent penger.

Næringsforeningen har beregnet at køståing koster næringslivet 120 millioner i året. Det er kostnader som kundene faktureres for. Slik straffes hele bysamfunnet for at vi ikke har investert stort i trafikksystemet på over 25 år. På samme tid har byen vokst med 25 prosent. Investeringsbehovet er stort, og miljøkravene er skjerpet. Mer persontrafikk må gå på kollektiv, gang og sykkel.

Også her må fremkommelighet og sikkerhet prioriteres: Kollektivgater, sykkelveier, gangstier, fortau, holdeplasser, ny terminal i Giæverbukta, ny forbindelse til Kvaløya.

Alt dette koster, og dagens drivstoffavgift er ikke i nærheten av å kunne finansiere selv de mest presserende behov. Heldigvis har regjeringen, med Venstre som en pådriver, besluttet at ordningen med byvekstavtaler videreføres for ni byer, og Tromsø er i gruppa som kan søke og forhandle om en slik avtale.

Slike forhandlinger må innledes i løpet av 2020. Innholdet burde være bedre kjent for innbyggerne, særlig for å forstå hva man får igjen for brukerbetalingen. Stat, kommune og fylke skal nemlig også bidra i dette spleiselaget. Brukerbetaling er forutsatt på 45 prosent mens bilrelaterte tiltak utgjør 45 prosent av pakken.

Bilistene, som bidrar gjennom bompenger eller annen veiprising får altså virkelig valuta for pengene. Ny tunnel fra Breivika til Langnes ligger faktisk allerede inne i Nasjonal Transportplan med statlig finansiering forutsatt lokal brukerbetaling i en byvekstavtale.

Alternativet til byvekstavtale er fortsatt småutbygginger med økt drivstoffavgift. Det vil øke etterslepet på utbygging og vedlikehold, bremse byens utvikling og hindre nødvendig verdiskapning.

I tillegg vil det ikke gi det nødvendige grønne skiftet i vårt transportmønster. Derfor har Venstre støttet en byvekstavtale i Tromsø og vil fortsette å jobbe for en god avtale på gode vilkår.

For eksempel mener vi at Tromsø bør ha en høyere statlig andel enn andre byer med byvekstavtale ettersom vi er den eneste av byene kun med buss som kollektiv-virkemiddel, alle andre har i tillegg jernbane, trikk eller bybane.

Som kjent jobber vi hardt for et politisk vedtak om å føre jernbane fram til Tromsø, men nå er det byvekstavtale og det lokale trafikksystemet som gjelder.

Får vi det kan innbyggerne se fram til renere luft, tryggere veier og tunneler, mindre støy og enda bedre kollektivtilbud og sykkelveier.

Dagens Tromsø er utenkelig uten de store trafikkgrepene som ble tatt tidligere, som bruene og tunnelene. Nå må vi ta neste steg. Det skal være mulig å glede seg til fremtiden!