Ragnar Kristoffersen tar opp interessante spørsmål knyttet til hvordan man skal vurdere kvinners forhold under kriminalomsorgens ansvar. Når det er sagt, mener jeg at han hopper bukk over bekymringsverdige forhold som gjelder særskilt for kvinner.

Kristoffersen peker blant annet på at det er flere kvinner enn menn som løslates fra fengsel med lav sikkerhet. Samtidig er det på sin plass å trekke fram at under kriminalomsorgens styrte avvikling av åpne soningsplasser, la de ned flere åpne kvinnefengsler med det resultatet at kvinnelige innsatte i flere regioner i Norge ikke har et eneste tilbud om åpen soning.

Konsekvensen er at de soner langt borte fra familie og nettverk. Dette belyser de strukturelle utfordringene som ensidig rammer kvinnelige innsatte, og som kriminalomsorgen er ansvarlig for.

Eksemplene er det mange av. Jeg merker meg at Kristoffersen peker på at kvinner har samme tilgang til programvirksomhet som menn. Samtidig kontakter kvinnene i Bergen fengsel meg og forteller at de ikke har noe program- og rusmestringstilbud, og fengselsledelsen skriver at de ikke vet når kvinnene vil få det.

I Trondheim fengsel har vi konkludert med at kvinnene ikke fikk et likeverdig rusmestringstilbud som mennene, og dermed ble diskriminert.

Vår rapport, «Innsatt og utsatt», handler om soningsforholdene for minoritetsgrupper som soner straffen sin i fengsel, deriblant kvinner. Hovedfunnene er at disse innsatte systematisk kommer dårligere ut under soning. Våre funn omfatter også menn, og i tillegg er vi oppmerksomme på at det er store utfordringer for mannlige innsatte generelt.

Dette endrer likevel ikke at vi mener det er hold for å si at kvinner systematisk kommer dårligere ut på mange områder, og hva slags forhold kvinnene har under soning belyser ikke Kristoffersen i tilstrekkelig grad i sitt innlegg.

Han erkjenner riktignok at kvinnelige innsatte i noen blandingsfengsler kommer dårligere ut enn menn når det gjelder «enkelte lokale fengselsforhold». Det er nettopp dette jeg som ombud er opptatt av.

Kriminalomsorgen, som Kristoffersen også er en del av, har gått ett skritt lengre og erkjenner at kvinner ikke har likeverdige forhold som menn. Det er grunnen til at de har en egen strategi med målsetting om likeverdige forhold for kvinnelige innsatte. Det er samtidig påfallende at flere av tiltakene som kriminalomsorgen har nedfelt i sin egen strategi for kvinner, ikke er oppfylt. Dette må på plass raskt, av hensyn til kvinnene selv, og samfunnet som skal ta imot dem.