Fra sidelinja:

Blir han hen?

En sei blir ikke mer sei av å bli omtalt som en torsk/hyse. Samtidig er det ikke slik at vi alle blir transkjønnet av å bli omtalt som hen – poenget er at det er kjønnsnøytralt, skriver Stein-Gunnar Bondevik.
meninger

Nok et vellykket Arctic Pride er over, med rekordstor deltakelse. Oppslutningen er massiv rundt kampen for å kunne elske hvem man vil og å bli sett på som likeverdig, uansett seksuell orientering.

Den brede kampen for å løse opp i det heterofile patriarkatets totale dominans er likevel på ingen måte over, og en av kampene handler om å innføre et kjønnsnøytralt pronomen i språket – han og hun skal få selskap av hen.

Det kan høres ut som flisespikkeri, men er det ikke. Språk former tanker, og tanker former handlinger. Det er beviselig ikke slik at menn utelukkende har kommet til posisjoner på grunnlag av sine kvalifikasjoner, historien er sørgelig full av fortellinger om makeløst inkompetente menn som i kraft av sitt kjønn har fått makt og myndighet de aldri skulle hatt.


Fra sidelinja:

«Det burde jo kunne gå an å se på folk når man sitter på bussen uten å bli stemplet som psykopat»

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik har sett nærmere på DNs spalte «På nattbordet».


Noe av årsaken er språklig dominans: Ikke bare skulle mannen definere alt som rørte seg, men også det udefinerte mennesket skulle være en mann. Derfor har det altfor lenge vært vanlig å skrive: Når en politiker blir valgt, skal han sette seg godt inn i alle saker. De språklig bevisste har i den senere tid erstattet han med hun i slike tilfeller, og nå spørs det om hen kan erstatte både Hans og Grete.

Hen er ifølge Språkrådet hentet fra det finske kjønnsnøytrale hän, og ble lansert i Sverige så tidlig som i 1966. Det ble innlemmet i det svenske akademis ordliste i 2015, og det samme har skjedd i Norge. Språkrådet advarer imidlertid mot å bruke hen i offentlige sakspapir, hvilket tyder på at ordet fortsatt har en vei å gå før det blir anerkjent.

Pronomen har historisk vist seg vanskelig å manipulere. Den religiøse sekten kjent som kvekerne, anført av William Penn, grunnlegger av Pennsylvania, gjorde et ærlig forsøk på 16-1700- tallet. De var opptatt av å viske ut klasseforskjeller, og brukte språket aktivt i sin kamp.


Fra sidelinja:

Den forunderlige oljedebatten

Å forholde seg til den norske oljedebatten kan saktens være litt krevende for en helt vanlig person.


De nektet derfor å føye seg etter datidens praksis der øvrigheta skulle tiltales med flertallsformen You, mens lavere klasser måtte ta til takke med entallsformen thou og thee (altså du og deg).

Kvekerne irriterte sin samtid kraftig da de gikk rundt og thou-et og thee-et alle og hver, og vant på en måte fram i sin kamp, for de fikk slutt på praksisen med å skille språklig mellom fattig og rik, men de fikk ikke folket med på thou og thee, slik vi i Norge har sett at vi alle er dus i dag, de-ing er det så godt som slutt på.

I den engelskspråklige verden ble i stedet alle you - andre person entall ble altså til det mer opphøyde andre person flertall. En slags klasseforskyving for alle, på et vis.


Fra sidelinja:

«Skal Isaksen fratas retten til å mene noe om naturmiljøet i Finnmark fordi hun nå bor i Oslo?»

Det er den koloniserte nordlendingen i meg som napper i ryggmuskulaturen. Den delen av meg som hater å bli fortalt fra Oslo hva vi får lov til og hvor vi skal, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


Tre hundre år etter kvekernes kamp kjemper nå de transkjønnede i USA en kamp for innføringen av den engelske versjonen av hen, nemlig ze. Oxford-professoren Teresa M. Bejan tror ikke det blir så lett, og spår at det kan gå med ze som med thee og thou; det kan bli erstattet med flertallsformen they i stedet, akkurat slik you fikset problemet tidligere, selv om det ikke vil være optimalt for dem som kjemper de transkjønnedes kamp.

Om det går som det ofte går, at utvikling i engelsk smitter over til norsk, vil det si at vi i stedet for innføring av hen heller vi ta i bruk de. For eksempel slik: Dersom kunden får problemer må de ta kontakt. Fordelen med en slik praksis er at man løser deler av problemet uten å innføre et helt nytt ord.

Ulempen er at transkjønnede ikke får et alternativt pronomen, selv om det er stadig bredere enighet om at transkjønnethet er et faktum. Man kan godt forstå frustrasjonen over å bli omtalt som enten han eller hun når man ikke definerer seg som noen av delene.


Fra sidelinja:

Utsikt fra et dekkhotell

Jeg vet det høres gammeldags ut, men en mann skal liksom kunne et eller annet. Kvinner også, for den saks skyld, men nå snakker vi om menn.


Varianten hun/han er ingen god erstatning. En sei blir ikke mer sei av å bli omtalt som en torsk/hyse. Samtidig er det ikke slik at vi alle blir transkjønnet av å bli omtalt som hen – poenget er at det er kjønnsnøytralt.

Som nevnt – språk former tanken. Derfor må språkpolitikk være et sentralt virkemiddel i den videre likestillingskampen. Det er mye å ta tak i fortsatt. Mange språk er fortsatt sterkt kjønnet. En venn av meg i Buenos Aires sa at den sterke kjønninga av spansk står i veien for likestillingskampen.

Andre språk holder fortsatt på tiltaleform med basis i sosial rang, for eksempel fransk med tu (du) og vous (de). Et barn tillates ikke å si tu til en voksen.


Fra sidelinja

Hvorfor kan ikke jeg samisk?

Nei, det er ikke samisk nasjonaldag nå, dette er ikke et årlig festskrift for å feire samhørighet i fortid og fremtid med etnoromantisk tilsnitt. Det er bare et enkelt spørsmål, en undring: Hvorfor snakker ikke jeg, som er født og oppvokst i Norge, til og med i Nord-Norge, et eneste ord samisk?


Heldigvis er språket et høyst demokratisk system, det er brukerne som bestemmer. Hvis Bilal Saab sier at fette najs ikke refererer til det kvinnelige kjønnsorgan, og andre som bruker det sier det samme, vil språket måtte rette seg etter denne definisjonen, også Språkrådet.

Derfor, den som vil ha hen for han, hen må bruke det. Så skjer det.