Da Ap, SV, Sp og MDG presenterte sin nye politiske plattform var en av deres mest ambisiøse målsettinger at de skulle skape en «ny politisk kultur». Slike svulstige utsagn er enkelt å fnyse av, og det var sannelig også første reaksjon.

Det er lett å skrive politiske erklæringer med grandiose ambisjoner. Men kultur kan ikke vedtas, den må skapes. Over lang, lang tid. Derfor er det både overraskende og gledelig å se at konturene av nettopp dette løftet allerede har begynt å bære frukter.

Mens opposisjonens forslag eklatant har blitt oversett og nedstemt de siste åtte årene, og sikkert enda lengre, uavhengig av blått eller rødt styre, ser vi nå en mer lyttende posisjon.

Da justeringer av den politiske styringsmodellen ble lagt fram av Ap, SV, MDG og Sp, var det med altfor gunstige lønnsbetingelser til seg sjøl, på bekostning av opposisjon. Opposisjonen sa ifra, og til alles overraskelse gjorde posisjonen endringer for å fordele godtgjørelsen bedre.

Aps gruppeleder Jarle Heitmann har også kommet med innrømmelser om at Ap, SV og Rødt de siste fire årene har «stjålet» saker fra sine politiske motstandere, ved å gjøre små endringer i ordlyden, og deretter fremme forslagene som sine egne. Han har fra kommunestyrets talerstol adressert dette på eget initiativ, og beklaget.

«Alle» har vært enig om at det har vært et for krast debattklima i Tromsø, med svært låste fronter, som tidvis har gått ut over politisk gjennomslag for kommunen. De evige omkampene om E8, i en sak uten ideologiske skillelinjer, er et eksempel.

Det som er nytt nå, er at politikerne ikke skylder på sine politiske motstandere for det anstrengte klimaet. De forsøker istedenfor å ta grep, og endre hva de sjøl har kontroll over.

Høyre foreslo i formannskapet tidligere denne måneden å sette ned et fiskerihavnutvalg for å se på investeringsbehovet til havnene i Tromsø. SV ville momentant, kanskje på refleks, sable ned forslaget.

Men ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) hevet møtet, overbeviste sine partikollegaer, og fikk samlet støtte for Høyres forslag. Det er raust og viser storsinn.

Wilhelmsen er helt fersk i de politiske prosesser og strukturer som utgjør Tromsøs politiske styringsmodell. Derfor gjør han klokt i å vise ydmykhet i møte med erfarne politiske kollegaer og en profesjonell, men tidvis fastgrodd administrasjon.

Wilhelmsen er ikke verdensmester, og han er klar over det. Flere politikere kunne nytt godt av samme innstilling.

Et rausere debattklima betyr ikke mindre uenighet, eller at man skal samarbeide i alle mulige saker. Politikk er konflikt i sin kjerne, og uenighet om hvordan goder og byrder skal fordeles. Men i noen overordnede saker kan det være at man er tjent med å snakke sammen, og ikke bare til, og om hverandre.

Samtidig er det kostelig at det er nettopp Gunnar Wilhelmsen som sitter i førersetet for den positive utviklinga. Han har ikke akkurat vært fremmed for å dra på i krasse ordelag mot sine motstandere.

Da Høyre-politiker Øyvind Hilmarsen og Jan Blomseth (da i Frp) ville kaste Wilhelmsen fra OL-styret i Tromsø i 2008, ville ikke Wilhelmsen kommentere saken, utover å kvittere ut følgende salve til Hilmarsen, som akkurat hadde tatt over etter Anna Amdal Fyhn:

«Dessverre valgte Høyre å bytte ut Anna med en pappeske».

Wilhelmsen kunne sikkert tidvis tenke seg å komme med enda mindre flatterende beskrivelser av politikere både i opposisjonen og i egne rekker som har gjort livet vanskeligere for han. Men som øverste leder i det politiske hierarkiet blir han pent nødt til å besinne seg.

Fremover skal Wilhelmsen faktisk dømmes ut fra den politikken han fører, og om han gjennomfører valgløftene sine. Sunnere debattklima i seg sjøl er ikke nok. Han lovet dyrt og hellig at Tromsø skulle bli norsk mester i økonomisk styring, 2.000 nye arbeidsplasser i kommunen og at eiendomsskatten ikke skal økes.

Han har også lagt hodet på blokka ved å si at vil trekke seg fra politikken om han ikke får kommuneøkonomien på rett kjøl. Når det bokstavelig talt skal gjøres opp regnskap er det da de faktiske gjennomslagene og resultatene han skal dømmes etter, ikke hvor «god stemning» det har vært mellom partiene og blokkene.

Det er også for tidlig å si om trekkene i den politiske kultur vi nå ser vil være gjennomgående for hele den kommende perioden, eller om vi enda er i de høflige hvetebrødsdagene før de reelle, politiske konfliktene river opp gamle sår.

Uansett er det en positiv utvikling vi ser konturer av, og det fortjener Wilhelmsen som øverste leder sin del av æren for.