Jeg har aldri vært spesielt opptatt av fotball. Imidlertid har jeg, både på det nasjonale og lokale planet, innsett hvor viktig idrettslige prestasjoner er. Dette har med både sunn patriotisme og selvrespekt å gjøre.
Da jeg som fersk lokalpolitiker i 1992 kom med i den daværende kultur- og idrettskomité, erfarte jeg også at TILs posisjon i serien ikke var uten betydning for de kommunale budsjettene. Nedrykk ville resultere i finansielle kriser for klubben – som igjen utløste lånegarantier kommunen hadde påtatt seg.
Fra før husket jeg selvsagt TILs opprykk til øverste divisjon i 1985, og den spektakulære cupseieren i 1986. Begge deler var viktige milepæler ikke bare i byens, men også hele landsdelens historie.
I 2008 skapte tidligere TIL-trener Steinar Nilsen oppstyr da han uttalte at Tromsø er en taperby, en by uten «vinnere og vinnerkultur». Til tross for at Nilsen raskt ble tvunget på retrett, hadde ikke jeg – og mange flere – problemer med å forstå hva han siktet til.
Man registrerer ellers en holdning hos enkelte: Det som ikke interesser meg, bør ikke interessere noen! Det er et destruktivt utgangspunkt.
Tromsø var lenge den sjette-syvende største byen i landet – i det minste ut fra innbyggertall i kommunen. Etter kommunesammenslåinger sørpå, som trer i kraft fra og med 2020, vil vi havne langt nede på listene. På sikt vil dette også ha betydning for vår generelle innflytelse i landet som helhet.
Hva enten det nå gjelder fotball, folketall eller andre ting: Å seile nedover på listene er definitivt ikke noe å trakte etter. Hva kan vi gjøre for å opprettholde en noenlunde fremtredende posisjon blant landets byer? Ja, hva kan vi gjøre for å gjenskape en ambisiøs lokalpatriotisme?