Lokalavisene Nordlys, iTromsø, supporterklubbene Isberget og Forza Tromsø, har alle i løpet av sesongen gått ut med utspill om direkte støtte, og nær sagt fredet Valakari til evig tid.

I går kveld, etter at nedrykket var et faktum, var første gang jeg leste noen som helst form for kritikk av Valakaris disposisjoner. Det er helt utrolig. Hvordan kan dette skje? Har hele byen blitt bedratt av keiserens nye klær, er det først nå de innser at han faktisk er naken?

For det er mye svulstig prat, han sier alltid de riktige tingene, til og med etter nedrykket så fremsto han som en raus og omtenksom fyr som manet til at spillerne måtte bruke denne bitre følelsen til treningsmotivasjon.

Går man i dybden, i den faktiske materien, «statistikk og faktiske resultater», noe som nesten virker helt glemt i denne sammenhengen, så er det direkte uhyggelig lesning.

TIL har sluppet inn 58 mål. Det var mest av alle i eliteserien. Jeg ble faktisk nødt til å sjekke om dette var rekord. Det var det, i alle fall for TIL, de siste tjue årene. Men jeg oppdaget at Start hadde sluppet inn 72 mål i 2004, så det er altså ikke tippeligarekord utrolig nok.

Målsjanser har man ofte nesten ikke hatt. Noen ganger har tålmodige tilskuere på Alfheim ventet i opp til 70–75 minutter før TIL har hatt sitt første skudd på mål. Det kan synes som om å sentre ballen til høyre og venstre mellom midtstoppere, og så tilbake til keeper, har vært det viktigste å gjennomføre, ikke å skape såkalte «målsjanser» som Drillo ville kalt det. Men hva vet vel han, forfatteren av boken «Effektiv Fotball»?

Det ble rett og slett for mye for Ole Martin Årst på TV i går, da TIL havnet under 0–1 brøt han ut: «Tallene lyver ikke for Valakari. TIL tar færre poeng etter at Valakari kom. De slipper inn flere mål, scorer færre mål, kommer til færre sjanser, og slipper til flere sjanser. De har til og med lavere ballbesittelse. De har lurt oss til å tro de har så mye ballbesittelse. De har flere balltap, vinner ballen færre ganger, og taper duellene.»

Nådeløs presentasjon av fakta fra Årst. Ikke bare traff han spikeren på hodet, han hamret den helt inn så lista kløyvdes.

Årst nøyde seg ikke med det, han refererte også til at TIL har hatt en egen kultur.

Der er jeg helt enig. Jeg har vokst opp med å se TIL spille en type fotball med egenart. Jeg er vant til å se spillere som gir 110prosent i alle dueller, som løper mest, og gir alt de har, selv om de kanskje ikke alltid vant – så trøstet vi supporterne oss med at de prøvde så godt de kunne.

Årst påpeker: «Det har vært direkte fotball, lokal tilhørighet, trøkk, punch og moral der oppe, det synes jeg har forsvunnet nesten helt».

Og der har han selvfølgelig rett! Det samme har vi som publikum lagt merke til. Det har gått fra 110prosent innsats og spillere med stolthet og moral, til at man ser spillere med tvilsomme innsatsnivåer starte hver eneste kamp, mens spillere med lokal tilhørighet og høyt innsatsnivå vansmekter på tribunen og trues med å bli lånt ut til klubber som Skeid og lignende, eller på annen måte presses ut. Hva skjedde med stortalentene Sigurd Grønli og August Mikkelsen? To av de mest spennende spillerne vi har sett på evigheter.

4. oktober ga Valakari et slags tilsvar på dette til avisen Nordlys, der han sa følgende om klubbens unge spillere som har blitt skjøvet helt ut i kulden: «de kommer til å spille når de fortjener å spille».

Når han ble spurt om hvorfor hans egen sønn startet hver eneste kamp, så svarte han: «Unge spillere må få spille». Dette kan fremstå som selvmotsigende utsagn.

Mange i supportermiljøet er sjalu på at Bodø/Glimt har fått til en strålende utvikling av unge spillere – jeg personlig mener vi har like gode spillere i Tromsø, men de får ikke sjansen av Valakari.

Når Ole Martin Årst sier at han savner guts og utvikling, så setter han fingeren på noe veldig mange har savnet. Før i tiden hadde man spillere som Roar Christensen, Arne Vidar Moen og Tor Pedersen, spillere som gjorde en uhorvelig innsats for laget. Hva har vi sett av det i år? Valakari forsøkte så godt han klarte å presse Magnus Andersen ut av laget til fordel for spillere med langt lavere innsatsnivå, men Magnus Andersen spilte rett og slett med så stor innsats og så mye guts at han var umulig å holde ute av laget, og sågar ble kåret til «Årets Isbjørn» (årets spiller) av supporterklubben.

Treneren har gått i bresjen for å hente inn alskens utenlandske «balltrillere» med tvilsom duellstyrke og fysikk, den eneste røde tråden er at de angivelig er god med ball. Innsats, guts og fysikk har vært helt uviktig. For den uinnvidde så kan det nesten fremstå som at vi har hentet inn en hel gjeng som ikke bidrar med noen ting, for etter at de har kommet til klubben og skjøvet våre unge talenter ut på tribunen, så har de jo havna på benken selv! Når Steinar Nilsen eller Per Høgmo hentet spillere var det jo som regel for at de faktisk skulle spille fotball.

Valakari har gang på gang nektet å endre noen ting, det skal være sidelengs, bakover, støttepasning, og så bakover lite grann til. Ingen fremdrift, ingen gjennombruddshissighet, ingen fokus på dueller eller andreball.

Han ble spurt av Eurosport i et intervju i høst om han ville endre på noe, og da svarte han nei! Han hadde slettes ikke tenkt å endre på noen ting, og han mente at hvis man drev med sånn direkte fotball så mistet man bare ballen med en gang og slapp inn mål. Hallo, Simo! Det er jo det du driver med. Akkurat. Nå. Mister ballen og slipper inn 58 mål!

For den objektive tilskuer kan det dermed fremstå som at balltrilling fra høyre mot venstre mellom midtstoppere og keeper, faktisk forårsaker flere baklengs, og faktisk ikke motvirker det slik Valakari hevder.

Vi snakker dermed om to forskjellige verdener, der den objektive tilskuer ser på et lag som nær sagt ikke har skapt sjanser i hele år, som aldri har vært i nærheten av å lykkes med denne «brasilianske sambafotballen» (den eneste som har sett ut som en brasilianer i år er Magnus Andersen), og et lag hvor pasningsfeil forårsaker mange baklengsmål, et lag som rykket ned nær sagt uten kamp.

Samtidig synes treneren at laget spiller en fantastisk taktisk genial spillestil, hvor man er nær sagt uslåelige ved at man lar være å satse på kjente teorier som gjennombrudd, løp i bakrom, lukte på offsidelinja ...

Hvor ble det av dette? TIL pleide å spille gjennombruddspasninger, vi pleide å ha arbeidsomme spisser. Under Valakari så vil han jo helst ha spissen ned i midtbanen for å spille støttepasninger til keeper, eller sidelengs ut til høyreback.

Men aller mest synes jeg det laget har tapt er innsatsvilje, det virker nesten som at laget får instruksjoner om å gå rundt å daffe mest mulig, unngå taklingsforsøk eller gjennombruddsforsøk, helst ikke skape målsjanse før kampen er ettertrykkelig tapt, og helst skuffe hjemmepublikummet mest mulig med kjedelige støttepasninger. Man begynner jo å lure! Før i tida så pleide faktisk TIL å trø til litt ekstra i duellene og viste besøkende lag at «her er vi sjefen», det har vi ikke sett noe til på flere år nå.

TIL hadde faktisk, som Årst sier, en unik spillestil, en kultur, egen måte å spille på, og denne stilen overlevde masse forskjellige trenerbytter i løpet av årene, ikke engang Håkan Sandberg eller Harald Aabrekk klarte å forandre på dette. Det måtte altså en finsk trener til.

Sist vil jeg egentlig bare spørre: Hadde en lokal trener sluppet unna med dette?

Det har jeg absolutt ingen tro på, lokalpressen og supporterklubbene hadde kvesset knivene med en gang, man har rett og slett latt seg sjarmere av en som er flink til å prate svada, en slags tåkefyrste vi aldri har sett maken til, alle spørsmål renner bare ut i tåka av svulstige floskler og uttalelser på «komiske Ali»-nivå som nesten får meg til å flire.

Den naive fotballen har vært åpenbar for alle, og nå er det på tide at noen tør å si at nok er nok: Simo Valakari, du bør trekke deg, si opp din stilling, vi har fått nok av støttepasningene nå.