I innlegget «Vi tar beredskapen ved reaktordrevne ubåter på alvor», svarer forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) på det åpne brevet jeg skreiv til fylkesmannen i Troms og Finnmark, Elisabeth Vik Aspaker.

Bakke-Jensen er vel å regne som fylkesmannens overordnede i denne saka, så jeg betrakter svaret som de statlige myndighetenes offisielle svar. Det er mange elementer i Bakke-Jensens svar som fortjener tilsvar, men jeg skal ikke ta opp alle her. Jeg registrerer at tidligere ordfører og varaordfører Jarle Aarbakke i sitt innlegg, «Nei, vi ønsker ikke reaktordrevne ubåter ved Tønsnes kai», ikke vil bli tatt til inntekt for Bakke-Jensens fremstilling av Tromsø kommunes posisjon, og et «konstruktivt møte» hos forsvarsministeren i oktober. Det Aarbakke skriver er oppsiktsvekkende, og setter forsvarsministeren i et lite flatterende lys.

FORSVARSMINISTER: Frank Bakke-Jensen (H). Foto: Martin Lægland

Frank Bakke-Jensen skriver eksplisitt «ubåtene har ikke atomvåpen om bord. Dette er ikke strategiske ubåter». Da Rødts stortingsrepresentant, Bjørnar Moxnes, stilte spørsmål i oktober 2018 til Bakke-Jensen om atomubåtene også hadde atomvåpen om bord, var svaret henvisning til Bratteli-doktrinen fra 1974 om at norske myndigheter forutsetter at allierte fartøy ikke har atomvåpen om bord når de kommer til norsk havn. Altså en langt mer tvetydig melding enn nå. Hvorfor skal vi stole på forsvarsministerens absolutte garanti nå?

«Tønsnes industrikai ligger godt innafor det geografiske området vi fra norsk side gjennom en årrekke har tillatt alliert militær aktivitet.», så derfor er det ingen grunn til uro, som Bakke-Jensen hevder at jeg sprer. De fleste er nok kjent med at det til og med har vært atomubåter ved den militære ubåtbasen Olavsvern ved munningen av Ramfjorden. Men det er da vesensforskjellig fra å etablere logistikkhavn for atomubåter ved et sivilt industrihavneanlegg, noe som aldri har skjedd i Norge tidligere. At forsvarsminister Frank Bakke-Jensen tar så lett på dette er virkelig urovekkende.

Det er også påfallende at Bakke-Jensen ikke i det hele tatt kommenterer min påpekning av at universitetssykehuset (UNN) verken utstyrsmessig eller økonomisk har blitt forberedt på å håndtere situasjoner som vil kunne oppstå noen få kilometer i luftlinje fra sykehuset. Og igjen må jeg spørre: Når, og på hvilken måte skal sivilbefolkninga informeres og inkluderes i de eventuelle beredskapsplanene?

Jeg kan berolige forsvarsministeren med at jeg absolutt ikke er imot et styrket nasjonalt forsvar.

Men jeg må dessverre konstatere at min påstand om at fra forsvarsminister Frank Bakke-Jensen kan vi ikke vente mer enn bagatellisering når det gjelder risiko og realiteter i forbindelse med USAs nye offensiv i nordområdene. Denne Bakke-Jensen-doktrinen er det all grunn til å ha uro overfor.