Begrepet «sovende paragraf» er av nettstedet jusleksikon.no beskrevet som «lover og forskrifter som ikke brukes i praksis, som regel fordi de ble vedtatt i en tid da moralen var en annen».

Slike bestemmelser er da samfunnsnormer som formelt innehar rettslige virkninger, men som av ulike årsaker ikke gis virkning i dagens samfunn.

Dette innlegget skrives med sikte på å belyse en lov som ikke enda er «sovnet», men som går stadig nærmere en dyp dvale. Lovens heter lov om fri rettshjelp, normalt omtalt som rettshjelpsloven.

Problematikken er på ingen som helst måte ny. Norge har i skrivende stund fire studentdrevne rettshjelpstiltak, som siden de startet opp har søkt å yte rettshjelp blant annet der loven ikke har strukket til.

Rettshjelpsloven ble vedtatt i 1980, og har etter § 1 som formål å «sikre nødvendig juridisk bistand til personer som ikke selv har økonomiske forutsetninger for å kunne ivareta et rettshjelpsbehov av stor personlig og velferdsmessig betydning».

Loven skal altså sørge for at folk uten økonomisk mulighet til å engasjere en advokat likevel skal få tilgang til rettshjelp. I praksis vil dette innebære at man kan få advokatbistand på statens regning, med unntak av en egenandel som er betydelig enklere å betale enn et fullt advokatsalær.

Loven er ment som et siste sikkerhetsnett for å sikre juridisk bistand for dem som trenger det. Dette betyr at øvrige muligheter for bistand må være utprøvd, eksempelvis rettshjelpsforsikring gjennom fagforening, etablerte offentlige tilbud eller forvaltningslovens regler om å få dekket sine sakskostnader.

Dersom man skal få bistand etter rettshjelpsloven forutsettes det også at man har inntekt og formue under grensene fastsatt i rettshjelpsforskriften.

De fastsatte grensene etter forskriften har ikke vært endret siden 2008. For å få innvilget fri rettshjelp må et ektepar/samboerpar ha inntekt under 369.000 kr, mens enslige må ha inntekt under 246.000 kr. Videre kan man ikke ha formue over 100.000 kr.

I motsetning til grensene etter rettshjelpsforskriften endres folketrygdens grunnbeløp årlig. Som en følge av den årlige endringen i grunnbeløpet er nå minstesats for 100 prosent uføretrygd en årlig utbetaling på 246.644 kr.

Dersom en ung NAV-bruker søker om uføretrygd og får innvilget trygden, men avslag på status som ung ufør, vil brukeren være nødt til å engasjere advokat for egen regning for å få bistand til å klage på vedtaket. Utgiftene til advokat vil fort løpe seg til et femsifret beløp, og dermed i realiteten frata NAV-brukeren enhver mulighet til å få juridisk bistand.

Etter at mediestormen rundt NAV-skandalen har begynt å avta, vil jeg påpeke at i tillegg til domfellelsene må forventes at flere har fått tilbakebetalingskrav mot seg, uten å bli straffedømt. Dette innebærer at NAV har fattet vedtak om tilbakebetaling, og at dette kunne vært gjenstand for klage.

Uten juridisk bistand vil mennesker som er helt avhengig av støtte fra det offentlige stå igjen på bar bakke dersom de ikke har mulighet for bistand. De urørte inntektsgrensene har medført at rettshjelpsloven ikke lenger har den virkning slik den var ment å ha, og at den går i en stadig dypere dvale.

Rettshjelp koster, men de samfunnsøkonomiske konsekvensene av å la rettssikkerheten gå for lut og kaldt vann fremstår i lys av NAV-skandalen desto større. I disse dager arbeider et offentlig utvalg med å utrede om endringer bør skje i rettshjelpsloven. En endring i inntektsgrensene fremstår per nå som høyst nødvendig.

Inntektsgrensene etter rettshjelpsforskriften bør derfor knyttes opp mot folketrygdens grunnbeløp, eller i alle tilfelle oppjusteres for første gang på elleve år. Dette bør skje uavhengig av utvalgets arbeid, all den tid lovens system nå har sørget for å uthule hele ordningen.