Det liker Ap-leder Jonas Gahr Støre dårlig. Han mener at å bruke penger på å forstå hvordan å påvirke ham, er å kaste penger ut av vinduet. Ap-lederen fremstår nærmest fornærmet når han raljerer over arrangementet:

– For over 6.000 kroner får du høre noen som ikke kjenner meg, spekulere i hvem jeg lytter til og snakker mest med, sier Støre til Dagsavisen som omtalte saken først.

Det er positivt at lederen i Norges største parti tar avstand fra en bransje som livnærer seg på å tukle med demokratiet. Det nevnte selskapet, Geelmuyden Kiese, har som slagord at de «flytter makt og innflytelse i favør av våre kunder».

Likevel klinger det hult når Støre gir fra seg en slik verbal ørefik. Arbeiderpartiet har sjøl vært med på å legitimere bransjen, både ved at mange av deres tidligere politikere går dit etter endt politisk karriere, og ved at partiet rekrutterer fra byråene. Eller aller mest problematisk: Politikere som fritt får hoppe fram og tilbake mellom stillinger i politikk og PR-bransjen. Eksemplene er så mange at det begynner å bli vanskelig å holde oversikt.

Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til starten av november, da First House-rådgiver Jorid Juliussen Nordmelan ble ansatt som rådgiver for Ap-nestleder Hadja Tajik. Da kan vi jo ikke utad forstå det på noen annen måte enn at Ap-ledelsen setter stor pris på egenskapene og ferdighetene til PR-bransjen.

Grunnen til at PR-bransjen finnes, og er i vekst, er fordi det er et marked for tjenestene de tilbyr. Mange av rådene de selger handler om enkel samfunnsforståelse for hvordan beslutninger treffes i partier og i regjering, og hvordan byråkratiet jobber. Årsaken til at slike elementære råd er god business, er at i hovedsak politikerne og offentlig forvaltning, men også pressen, ikke gjør en god nok jobb med å forklare prosessene bak beslutninger som igjen påvirker bedrifter, organisasjoner og andre aktører. At noen da ønsker å forstå, og dermed være i stand til å påvirke, prosessene så godt som mulig er forståelig.

Sånn sett er fremveksten av PR-bransjen et symptom på et problem politikerne har alle muligheter til å gjøre noe med. Men istedenfor er den åpne svingdøra mellom politikk og PR med på å gjøre at PR-bransjen til enhver tid har god innsikt i gjeldende politiske strukturer og nettverk. Hvis Støres egen nestleder ønsker råd fra First House, hvorfor skal ikke andre ville gjøre det samme?

Det er ikke statsvitenskapelige innføringer til flere tusenlapper timen som er problemet. Og når bransjen kritiseres er de raskt ute med å fortelle at de gjør oppdrag for Amnesty eller Barnekreftforeningen, som en slags erstatning for mangel på moral og integritet. Problemene er at mennesker vi gir tillit gjennom våre folkevalgte organer senere selger kunnskapen og nettverket de har tilegnet seg – og at det skjer med partienes velsignelse.

I høst har Dagens Næringsliv omtalt en storstilt kampanje koordinert av Sjømat Norge for å stoppe en ny skattlegging av oppdrettsnæringa. Der var statsminister Erna Solbergs (H) tidligere høyre hånd, Sigbjørn Aanes, sentral for å få Høyre til å gå mot innføringa av skatten – lenge før det faglige forslaget regjeringa bestilte ble lagt fram. Slik påvirkning skjer skjult, og kommer ofte ikke fram før etter saken er avgjort, om det kommer fram overhodet.

Når makt og påvirkning er til salgs for høystbydende bidrar det til å svekke tilliten til demokratiet. Det sår også tvil om politikernes motivasjon for å engasjere seg i politikk i utgangspunktet. Særlig i et parti som Ap hvor fellesskap, samfunnsbygging og grasrota i samfunnet skal stå helt sentralt. Det fremstår uforståelig hvordan mennesker som hevder å ha dette som ideal med letthet går over til en bransje hvor de lever av å påvirke demokratiet vårt for dem som til enhver tid er villig til å betale.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) tok tidligere i år et oppgjør med PR-bransjen, og utviklingen hvor karrierestigen til politikk og PR stadig blir vevd tettere sammen. Går du til PR-bransjen, har du valgt deg bort fra politikken, lød beskjeden fra Vedum. Hans partikollega Per Olaf Lundteigen, har tidligere gått ut mot dette kommunikasjon-samrøret i relativt kraftige ordelag, og beskrevet det hele som en ukultur.

Det holder likevel ikke kun med sleivspark gjennom pressen. Jonas Gahr Støre må rydde opp i egen bakgård, og han må adressere de demokratiske utfordringene PR-bransjen byr på, som hans eget parti stadig legger til rette for. Hvis ikke blir slike utfall mot PR-bransjen kun posering – eller et PR-stunt.