FRA SIDELINJA

IKEA – et flatpakket ran

Det forsvinner omtrent 40 milliarder skattbare kroner ut av landet hvert år. Ikke bare forsvinner pengene, systemet undergraver også arbeidsplasser.

MØBELHUS: IKEA var på vei til Tromsø, men slo planene fra seg.  Foto: Frank Augstein

meninger

Det var bokbad i Tromsø tidligere i uka. To sylskarpe samfunnsøkonomer, stortingsrepresentant Marianne Marthinsen (Ap) og LOs Maria S. Walberg, presenterte sin bok om det store skatteranet, hvor de har gjennomgått hvordan store, multinasjonale selskap gjør det de kan for å unngå å betale skatt til de samfunnene de tjener penger på. Det er en rystende historie, og en av skurkene er det selskapet tromsøværingene ba på sine knær om å få nordover, nemlig IKEA.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Egentlig er det jo et mysterium hvordan salige Ingvar Kamprad, IKEAs gründer, kunne komme til den slutning at det ikke var naturlig at hans selskap skulle betale skatt av sitt overskudd. Han kom fra den svenske landsbygda, fra et av verdens fremste land hva angår demokrati, likhet og omfordeling av rikdom, og han hadde selv fått oppleve gratis skole, gratis helsevesen og sett Sverige bygge seg opp som samfunn basert på felles innsats.

Man skulle tro at en mann som var i stand til å bygge et internasjonalt milliardkonsern også var i stand til å skjønne noe så elementært som sammenhengen mellom selskapets suksess og fellesskapets suksess. Folkene hans må kunne lese og skrive. Det betales av felleskassen. Varene skal fraktes på vei og bane – betalt av felleskassen. Trevarene fremstilles av råvarer som krever omhyggelig forvaltning – betalt av felleskassen.


Fra sidelinja:

«Vi trenger ikke å reise oss fra et møte på Gardermoen og proklamere at no ska eg heim i kjerringræva»

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik tar for seg språksminking i ukas spalte.


Slik kunne vi holdt på – det fins så mange åpenbare grunner til at et selskap skal skatte til det samfunn det opererer i at det bare kan være griskhet, ikke vettet, som hindrer at det skjer. For så mye vett har alle. Husk at det vi snakker om er skattlegging av overskudd – altså det selskapet sitter igjen med etter at alle lønninger, alle driftskostnader, alle investeringer, alle av- og nedskrivninger er gjort. Det er denne potten norske myndigheter aller nådigst ber om å få 22 prosent av hos selskapene – for å skape «en bättre vardag för de många människorna», som IKEA til overmål er frekk nok til å ha som sitt slagord.

Likevel, selv om skatt er innlysende nødvendig, og selv om han ville hatt 78 prosent av overskuddet å kjøpe tyggegummi for, gjorde Ingvard Kamprad det han kunne for å gjemme unna pengene sine. Og tro nå ikke at dette skjedde ved en inkurie, at det bare ble sånn fordi han opprettet et hovedkontor i et land som tilfeldigvis hadde andre regler. Nei, det er beviselig slik at mannen betalte sine rådgivere for å gjøre absolutt alt som sto i deres makt for å utnytte de kriker og kroker som måtte finnes i det som måtte være av lovverk for å komme seg unna regninga.

Martinsen og Walberg kaller det et ran, et skatteran. Det er helt riktig, i overført betydning. Men i lovmessig sammenheng, hvor et regulært ran er strengt straffbart, er det ikke riktig så enkelt med dette ranet. For det viser seg vanskelig å få gjort gode nok avtaler internasjonalt for å ta seg av skatteran, pengene forsvinner inn i alle mulige selskapsstrukturer i en rad transaksjoner mellom kontoer i ulike land, og det er ikke godt å si hvor de ender, selv om Liechtenstein er et godt tips.


Fra sidelinja:

Den forunderlige oljedebatten

Å forholde seg til den norske oljedebatten kan saktens være litt krevende for en helt vanlig person.


En typisk vrangforestilling i denne sammenheng er å tro at det bare er småsjefer på småøyer rundt omkring som muliggjør denne praksisen. Sannheten er at dette er et system skapt av vestlige land, det vedlikeholdes av vestlige land, blant annet Nederland og grevskapet City of London, og kan bare løses av vestlige land.

Kamprads historie er på ingen måte enestående, han var i en liga av superrike formuende som bare reiser ifra, og som i større og større grad kan operere på utsiden av de lover og regler som gjelder for vanlige folk og vanlige selskap. Det amerikanske nettstedet Business Insider kunne nylig fortelle at USAs 400 rikeste, eller 0,00025 prosent av befolkningen, på ti år har økt sin samlede formue fra 12.000 milliarder kroner til 27.000 milliarder, og at denne gruppen for første gang har, tro det eller ei, lavere skattesats på sin inntekt enn den jevne arbeider.

Her hjemme estimeres det at det forsvinner omtrent 40 milliarder skattbare kroner ut av landet hvert år, det vil si at vi går glipp av i underkant 10 milliarder skattekroner. Ikke bare forsvinner pengene, systemet undergraver også arbeidsplasser.


Fra sidelinja:

«En sei blir ikke mer sei av å bli omtalt som en torsk/hyse. Samtidig er det ikke slik at vi alle blir transkjønnet av å bli omtalt som hen»

En sei blir ikke mer sei av å bli omtalt som en torsk/hyse. Samtidig er det ikke slik at vi alle blir transkjønnet av å bli omtalt som hen – poenget er at det er kjønnsnøytralt, skriver Stein-Gunnar Bondevik.


Det er særlig de norske mediebedriftene som merker dette, fordi annonsepengene går til Silicon Valley gjennom bedrifter som Google og Facebook – som knapt betaler skatt noe sted. Konkurranseforholdet mellom skattebetalende og skatteunndragende bedrifter er dømt til å gå i sistnevntes favør. De største medietaperne er imidlertid leserne, som blir sittende igjen i norsk medias klikkhelvete – som visstnok må til om de skal overleve.

Det er fort gjort at vi nordmenn tror at all galskap, og særlig griskhet, kommer fra utlandet. Glem nå det, ta bare det meget triste faktum at vi er store eiere i noen av de verste selskapene, gjennom oljefondet. Håp om bedring fins kanskje ikke blant oss, men blant massene som demonstrerer i Chile, i Argentina, i Brasil, i Venezuela, i Frankrike – mot økt ulikhet, urettferdighet og nødens traume.

Det må likevel være lov å tro at også vi som skapte monsteret, en dag skal se at det ikke bærer. Og gjøre noe med det.