Jeg har fortsatt traumer etter julehandelen på 80-tallet, hvor jeg jobbet som skoselger hos Håkon Clausen på Finnsnes. Vi hadde én julekassett, og den gikk på «autorepeat» fra slutten av november til julegrana var pælmet ut, midt i januar. Jeg grøsser fortsatt hver gang en av sangene dukker opp. De gir en slags akutt oppkastrefleks, på samme måte som levergrytene i barndommen gjorde.

I dag er lengden på juleterroren utvidet ytterligere. Melodiøs «waterboarding» foregår i enkelte butikker helt fra starten av oktober. Tror virkelig Coop Extra at jeg kjøper flere mangoer av at Sissel Kyrkjebø surrer over anlegget?

For alt jeg vet har de rett. Kanskje det virkelig er slik at vi – på samme måte som Pavlovs hunder – er trenet til å tenke at det kommer mat det øyeblikket det ringer i bjellen. Bare at bjellen er byttet ut med «Bjelleklang» og mat vil si «julemat i handlevogna». «Fuck, jeg må handle», liksom.

Kanskje tanken er at man skal føle ubehag? «Fort, kast alt dere finner i handlekurven. Vi må dra». Jeg vil på ingen måte utelukke at panikken kan gi utslag i panikkhandel. I så fall har det sin misjon – hvor ondsinnet den enn er.

Vi har alle lært hvordan aggresjon kan gi oss voldsom styrke og handlekraft, i situasjoner hvor man er livredde. Kanskje kløktige markedshoder har kommet frem til at aggresjon også kan få deg til å miste hemningene totalt i kjøpssituasjoner.

Det vil i så fall forklare konstruksjonen av IKEAs labyrinter. Alle som har vært der kjenner til at du ikke bare kan gå inn, gripe etter det du vil ha og gå til kassa. I stedet tvinges du på en mange timers, ørkesløs vandring – via håndklær, puteavdeling og hentelager. Før du har kommet deg gjennom marerittet har barna fått gnagsår og strigråter, og ektefellen har bedt om skilsmisse. Legg aldri jule … unnskyld, vinterfest-handelen dit.

Uansett hvor ubehagelig opplevelsen er, blir resultatet alltid en handlevogn full av ting du egentlig ikke hadde planer om å kjøpe. Det er ikke utenkelig at det er aggresjonen som driver deg dit. Hvis så er tilfelle, skjønner jeg bedre hvorfor butikkjeder ønsker å mane frem vanvidd med bjelleranglende, blødmelåter.

Det forunderlige med juleplater er hvor viktige disse har vært for inntektene til en del artister. Mariah Carey har en lang, suksessrik r’n’b-karriere bak seg, men kommer i ettertid til å bli husket som hun som sang «All I Want for Christmas Is You».

Som countryartist er det forventninger om at du gir ut juleplater – gjerne årlig. Elvis gjorde nesten en egen industri av det. Bob Dylan, som har bygd opp sin troverdighet rundt dypsindig, meningsfull poplyrikk, var kanskje den siste man ville forvente «solgte deg ut», men i 2009 kom også han med juleplate. Få år etter fikk han Nobels litteraturpris. Ble Nobelkomiteen «Carey’ed away» et øyeblikk?

Alf Prøysen er vår kanskje kjæreste låtskriver og tekstforfatter. Han klarte med enkle grep å formidle komplekse, mellommenneskelige dramaer i sine sanger. Likevel blir det litt som hovedpoenget i den gamle vitsen: «Men puler man én sau …». Med «Når nettene blir lange» lagde han en sang som overskygget alt det andre fine han sto for. Ingen av våre barn eller barnebarn kommer til å huske ham for annet enn denne ihjelspilte gjengangeren.

I det hele tatt er det ikke så mange julelåter vi med hånden på hjertet kan innrømme er bra. Jeg kan i farten komme på The Pogues «Fairytale of New York» og Slades «Merry Christmas Everybody», men ettersom det er så få, blir de spilt så ofte at man med tiden får samme kvalmefornemmelse som ved «Mambo Number 5».

Pogues-klassikeren ble også en gang for alle «dyppet i tjære og rullet i fjær» da Halvdan Sivertsen og kona gjorde en versjon av den på «Frelsesarmeens Juleplate 2003». Det er som bilder fra en rystende ulykke – man klarer aldri helt å legge bort det skjellsettende inntrykket.

Skilsmissestatistikkene tilsier at flesteparten av dem blir tatt ut i januar. Man trenger knapt forske på det for å skjønne den direkte sammenhengen mellom ekteskapsbrudd og måneder med julesangtortur.

Ødeleggelsene slik «aural julekos» forårsaker er noen FN burde ta tak i. Kanskje EU kan lage reguleringer som begrenser sosial forurensning av denne typen, på samme måte som annen forurensning?

Og hvordan det nå en gang blir, må da uansett Chris Rea og Maria Mena snart ha kommet seg hjem til jul.