Debatt:

Utslippsgapet som må tettes i Madrid

Man trenger ingen doktorgrad i matematikk for å se at tiden er den kritiske faktoren. Det må handles nå, og man må sette inn innsatsen der den har størst og umiddelbar effekt.

Talte: Klimaaktivist Greta Thunberg talte under klimakonferansen i Madrid onsdag 11. desember.   Foto: AP Photo/Paul White

meninger

I disse dager er verdens nasjoner samlet i Madrid for å følge opp Parisavtalen. Samtidig offentliggjør FNs miljøprogram sin tiende Emissions Gap Report. Den fokuserer på gapet mellom forventete utslipp fram mot 2030 og de utslippsreduksjonene som er nødvendig for å være på en kurs mot maksimal global oppvarming på henholdsvis 2 og 1,5 grader.

Professor: Kristoffer Rypdal ved UiT. Foto: privat 

Rapporten beskriver utviklingen av utslippene i forskjellige scenarioer. Ett av disse er at alle nasjoner følger opp forpliktelsen de skrev under på i Paris. Disse forpliktelsene er dessverre helt utilstrekkelige, og vil bare stabilisere, men ikke redusere dagens utslipp. De vil føre til en økning av global middeltemperatur et sted mellom 2,9 og 3,4 grader ved utgangen av dette århundret.

Scenarioer som gir stor sannsynlighet for å begrense oppvarmingen til 2 grader krever at utslippene reduseres med 25 prosent innen 2030, og med 55 prosent hvis vi vil begrense den til 1,5 grader. Hvis tiltak blir iverksatt allerede fra neste år, vil målet om mindre enn to grader oppvarming kreve 2,7 prosent reduksjoner hvert år, mens utslippene må reduseres med hele 7,6 prosent årlig for å unngå mer enn 1,5 grader.

Man trenger ingen doktorgrad i matematikk for å se at tiden er den kritiske faktoren. Det må handles nå, og man må sette inn innsatsen der den har størst og umiddelbar effekt. Når man står overfor en slik formidabel og tilsynelatende håpløs oppgave, er det naturlig å spørre seg om det virkelig er nødvendig å sette seg disse tøffe klimamålene. Kan vi ikke like gjerne bite i det sure eplet og fokusere på å takle konsekvensene?

Svaret på dette finner vi i fjorårets spesialrapport fra FNs klimapanel. Ved 1,5 grader oppvarming vil over 70 prosent av korallrevene dø, og ved to grader vil så godt som alle rev gå tapt. Ved to grader vil vi hyppig oppleve et isfritt polhav om sommeren, og arktisk flora og fauna vil forsvinne i store deler av nordområdene.

Minst ti millioner mennesker vil bli fordrevet på grunn av havnivåstigning, og hyppighet og intensitet av tørke, flom, stormer og annet ekstremvær vil øke kraftig. Lista er lang, og konklusjonen er klar; ubehaget ved en rask omstilling i dag er bagatellmessig i forhold til det som vil ramme oss i framtida.

Rapporten peker på fornybar energi og energieffektivisering, kombinert med elektrifisering av energiforbruket, som de viktigste elementene i omstillingen.

De vanligste teknologiene for fornybar energiproduksjon er nå billigere enn fossil energi mange steder i verden, men bioenergi, geotermisk energi og vannkraft har i gjennomsnitt hatt en kostnadsøkning siden 2010. Det har sammenheng med at de mest gunstige lokalitetene allerede er utnyttet. For solpaneler og vindkraft er imidlertid kostnadene kraftig redusert. Rapporten gir ingen forhåpninger om at noen av klimamålene kan nås uten massive investeringer i sol- og vindkraft.

Utfasing av kull presenteres som et annet nøkkelelement. Kullkraft øker i Kina og India, og Tysklands utfasing av kull har gått langsommere enn det som trengs for at landet skal nå sine utslippsmål. Den tyske forbundsregjeringen er imidlertid i ferd med å vedta en lov som skal fase ut kull fullstendig innen 2038.

EU er definitivt den regionen i verden som har kommet lengst i kampen mot klimaendringene, og rapporten krever derfor spesielt ambisiøse tiltak fra Europa. Vår region sitter med nøkkelen til å få med seg resten av verden på den globale dugnaden som vi må ta fatt på når vi har fordøyd årets juleflesk.