Etter å ha dekket kommunestyrene i Tromsø gjennom fire år, har jeg ikke sett erkjennelsen så tydelig som den var nå. Ikke bare må vi ta grep, mente politikerne. Vi må faktisk gjøre det nå. Ikke bare kommer det til å bli vondt. Det skal faktisk bli mye verre.

20 millioner mindre på skole, tre millioner kroner mindre til Voksenopplæringa, samt millionkutt til både barnehager og barnevern – samt det hardeste kuttet til den største utgiftsdriveren: 140 millioner kroner mindre på helse og omsorg, sammenlignet med årets forbruk.

Forslaget ble omtalt som et «dritt-budsjett». Vanligvis ville slikt blitt slått ned på for brudd på parlamentarisk språkbruk, men avsender av beskrivelsen var SV-gruppeleder Pål Julius Skogholt som sjøl har vært sentral i utforminga av forslaget.

Med denne nye erkjennelsen, og en tilsynelatende vilje til omstilling – ikke om fire år – men nå, vil vi kanskje endelig bryte med den årlige runddansen som har ført oss dypere ned i et økonomisk uføre. Det har foregått omtrent slik:

Kommunedirektøren (tidligere administrasjonssjef) legger fram knallharde kuttforslag, hvor det kuttes i hundremillionersklassen, hvor ingen hyggelige tiltak skånes. Distriktsbarnehager og bibliotekfilialer legges ned, og planlagte investeringer vrakes.

Deretter reagerer brukere av tjenestene og de ansatte med sjokk, vantro og avsky. Politikerne er klar over at et annet ord for disse gruppene er velgere, og lover at kommunedirektørens forslag selvfølgelig ikke gjennomføres, og fremmer egne, urealistiske budsjettforslag. I forrige periode gikk sågar ordfører Kristin Røymo i fakkeltog mot forslaget om å legge ned bibliotekfilialen i Kroken.

Ordføreren. Gikk i fakkeltog. Mot et forslag fra sin egen administrasjon. Det sto ikke til troende, og sa også noe om kommunestyrets innstilling til ubehagelige kutt. De lot seg ikke gjennomføre, og ble avblåst i et slikt tempo at administrasjonen stadig oftere må minne om at kommunen rykker nærmere å bli satt under statlig styring, på ROBEK-lista.

Istedenfor å forholde seg til realitetene, har Aps gruppeleder, Jarle Heitmann, i fire år lirt av seg utroverdige gloser om hvor godt økonomisk stelt det er i kommunen – fordi man blir berget av høyere skatteinngang enn budsjettert. Samtidig har kommunedirektøren manet fram skrekkscenarioer om økonomisk krise for døve ører, og etter beste evne forsøkte å følge opp urealistiske budsjett vedtatt av politikerne.

Så urealistiske har noen av vedtakene faktisk vært, at statens kontrollorgan med kommunene, Fylkesmannen, underkjente årsbudsjettet for 2019, fordi det ikke oppfylte kommunelovens realismekrav.

Denne runddansen fikk foregå i fire år under Røymos ledelse, under påskudd om at både tillitsreform og omorganisering og nye ledelsesmodeller skulle gi utslag – på sikt. Men det har de ikke gjort. Tvert imot – kostnadene går bare opp i helse- og omsorgssektoren, og prisen betaler nå barn og unge og kommunen som helhet.

I forrige periode skrøt Ap, SV og Rødt hensynsløst over hvordan disposisjonsfondet ble fylt opp, som følge av økt eiendomsskatt. Nå tømmes fondet i et imponerende tempo for å finansiere kommunens drift. Med budsjettet som nå har blitt vedtatt av politikerne, er disposisjonsfondet så godt som tømt ved utgangen av 2020.

Dermed spiser også kommunen opp sitt eget økonomiske handlingsrom for uforutsette hendelser, og stiller kommunen i en enda tøffere situasjon om økonomirapporten i mai viser røde tall.

Når vi blir stadig flere eldre, og samtidig færre yrkesaktive til å finansiere deres velferdsbehov, vil det nødvendigvis gå utover andre budsjettposter – eventuelt må man redusere forventningene til den offentlige velferden eller finne økte inntekter gjennom skattlegging av innbyggere og næringsliv.

Populært blir det uansett ikke, og det er verken utenkelig eller nødvendigvis negativt å se en økning i egenandelsfinansiering av visse offentlige ytelser.

Det begynner å bli mange år siden kommunen vedtok ansettelsesstopp, uten at dette har blitt etterlevd. Nå vil det innebære at man gjør omfattende kutt i antall ansatte. Posisjonen skisserte sjøl en reduksjon på 300 ansatte de neste tre årene.

Tromsø kommune går tøffe år i møte. Det gjør de også fordi partiene som nå tar grep ikke evnet å forholde seg til alvoret de siste fire årene. Om den nye virkelighetsforståelsen kan tilskrives ordfører Gunnar Wilhelmsen, og om den kommer til å vare, vil tiden vise.

Når man i en årrekke har levd over evne, fremstår plutselig en moderat, nøktern innstilling som radikal. Og det er nettopp det kommunen nå trenger. Et radikalt, moderat budsjett.