Under overskriften “Svakt om vindkraft” kommenterer Mads Løkeland-Stai 11. desember et innlegg jeg hadde i iTromsø på nett 28. november.
Hans innlegg handler imidlertid ikke om vindkraft, men om vannkraft og kraftutveksling med utlandet, og svakheten i min argumentasjon skal være at jeg hevder at potensialet for oppgradering av norsk vannkraft uten store naturinngrep ikke er 20–30 TWh, men snarere 3–5 TWh. Hans egen vurdering, etter flere samtaler med folk på HydroCen, er at opp mot 15 TWh kan hentes ut uten vesentlige naturinngrep.
Min påstand er i hovedsak basert på summen av presentasjonene som ble gitt ved ZERO’s frokostseminar om temaet 8. januar i år, der professor Lia ved HydroCen var en av innlederne. Andre innledere var fra ZERO, EnergiNorge, NVE, Statkraft, PA Consulting og OED. Initiativet til seminaret kom fra partiet Rødt.
Oppgradering er tiltak som gi mer energiproduksjon fra de samme vannmengdene som følge av høyere virkningsgrad. Også Lia var enig i at potensialet her ikke er større enn noen få TWh. Alle var enige om at en større produksjonsøkning vil kreve utvidelser med større og endret vannføring. Uenigheten gikk delvis på betydningen av miljøinngrepene dette medfører, men også den økonomiske realismen.
Løkeland-Stai hevder at NVE har kommet med tallet 3–5 TWh ”uten å ha gjennomført en konkret vurdering”, men på dette seminaret presenterte NVEs innleder en studie som vurderte det teoretiske potensialet ved opprustning av turbiner, generatorer, trafoer og reduksjon av friksjon i vannveier til 3–6 TWh.
Et tilsvarende potensial ble funnet ved utvidelser i form av nye eller større magasiner. Når det gjelder det økonomiske potensialet for utvidelser er NVEs vurdering den samme som i energimeldingen, 1–2 TWh. Det samme anslaget ble presentert fra EnergiNorge på seminaret.
De andre innlederne fokuserte mye på de økonomiske rammevilkårene for vannkraften. De lønnsomme oppgraderingene og utvidelsene er allerede foretatt, og oppgradering i forbindelse med rehabilitering av gamle kraftverk bidrar først og fremst til å forhindre ytterligere fall i produksjonen fra disse kraftverkene. EnergiNorge påpekte at de mest lønnsomme prosjektene er de som fører til størst miljøinngrep.
Endringer i skatteregimet, som for eksempel et bortfall av grunnrenteskatten, vil kunne gjøre marginale prosjekter lønnsomme, men investeringer i fornybar kraft er ikke så påvirkelige av svingninger i skattepolitikken fordi de er ekstremt langsiktige. Vindkraft eller svensk vannkraft synes langt mer fristende for investorene enn oppgradering eller marginale utvidelser av norsk vannkraft.
Min konklusjon er at en diskusjon om det teoretiske potensialet for utvidelse av norsk vannkraft med minimale miljøkonsekvenser er relativt uinteressant. Vannkraften bør få det samme skatteregimet som vindkraft, og hvis utvidelser med akseptable miljøvirkninger under slike rammevilkår tiltrekker seg investorer, så kjør på!
Men det er ikke det vindkraftmotstanderne vil. De vil innføre reguleringer som i praksis innebærer forbud mot vindkraft på land. Dette vil ikke medføre vesentlige utvidelser av norsk vannkraftkapasitet, men snarere til mer kraftutbygging i våre naboland, og til større avhengighet av kraftimport når magasinene våre er tomme.
Løkeland-Stai tar feil i å hevde at dette vil gi oss nok kraft til å fase ut fossil energi i Norge. Halvparten av energien vi bruker i dag er fossil. Selv om elektrifisering vil gi oss redusert bruk av primær energi, og selv om vi sparer og effektiviserer, vil vi i en økonomi med kraftkrevende industri måtte doble vårt kraftforbruk fram mot 2050.
Klimaendringene vil nok gi oss noe mer nedbør totalt, men først og fremst større nedbørsvariasjoner. Dette vil skape større behov for krafteksport i perioder med overskudd, og for import i perioder med tørke. Dette er allerede situasjonen i dag. I første kvartal i år importerte vi dobbelt så mye kraft som vi eksporterte.