På 1930-tallet startet brødrene Viggo og Arild Widerøes pionervirksomhet med luftambulanser. I det langstrakte Norge med spredt befolkning, viste brødrene Widerøe og deres flygere med sine sjøfly – ofte flygende og navigerende etter kjente landemerker og noen ganger etter bål som ble tent – nytten av luftambulanser både for å fly pasienter og medisiner.

Denne pionervirksomheten var en taxitjeneste. Helsepersonell var kun unntaksvis med. Først med Tysklandsbrigaden (1947-1953), ble det utdannet flysøstre som kunne følge pasienttransport av syke soldater fra Tyskland til Norge. Flysøstrene var sivile sykepleiere som etter fullført kurs og opptrening, forpliktet seg til et visst antall ambulanseflyginger for forsvaret.

Koreakrigens (1950-53) doktrine var å bringe sykehuset til soldatene. Da fronten ble fast langs 38. breddegrad ble de fem amerikanske MASH-ene (Mobile Army Surgical Hospital) og det ene norske MASH-et, stasjonære feltsykehus. Ved tilfeldigheter begynte man da å benytte helikoptre for pasienttransport. Det nye ble nå å gi pasientene behandling før transport, og så med de større helikoptrene, å gi prehospital behandling under transporten til sykehuset.

Lærdommen fra brødrene Widerøe, flysøstrene og Koreakrigen har vært med på å forandre ambulanser fra å være et middel for transport til å bli små operasjonsstuer der avansert pasientbehandling startes opp før den videreføres på et sykehus. I motsetning til Oddmund Ljones bok «Kan flyet komme ...» om luftambulansepionerene, spør vi ikke lenger om flyet kan komme? Vi spør: «Når kommer flyet?». Luftambulansen har blitt en sikkerhet for at alle nordmenn har en noenlunde lik tilgang på spesialisthelsetjenesten, uansett om vi bor på Sørøya eller i Kragerø.

Overgangen fra Lufttransport til Babcock har avslørt at det bare har vært en tro på hjelp, ikke en sikker visshet om hjelp. Luftambulansen er ikke vår felles sikkerhet. Den er en betalbar kommersiell tjeneste underlagt spørsmålet om hva staten er villig til å betale, og hva leverandøren må ha av profitt for å kunne gjøre butikk.

Babcocks problemer med å levere luftambulansetjenesten har i høst vært løst gjennom direkte statlige hjelpetiltak og ved overføring av fly fra Sverige til Norge. Og det kan vel være slik at Babcocks problemer er barnesykdommer som løses før vårjevndøgn i 2020. Kanskje vil vi før anbudsperioden er over, oppfatte Babcock som like sikker og pålitelig som vi har oppfattet at Lufttransport var? Men så kommer en ny anbudsperiode og da kommer kanskje Peacock og får de samme innkjøringsproblemer som Babcock?

Jeg tror at Babcocks innkjøringsproblemer vil løse seg, men de mer prinsipielle spørsmålene må likevel reises: Er samfunnets visshet og forventning om lik helsehjelp uavhengig av bosted og inntekt, et spørsmål om butikk, eller er det et spørsmål om vårt felles ansvar for hverandre? Om svaret er et JA på det siste spørsmålet, da bør vi overføre driften av luftambulansen til det stedet der ansvaret for driften er, nemlig til fellesskapet, staten.