Endelig fikk jeg tilbringe noen dager i Oslo. Her skjer forandringene raskere enn noen andre byer i Norden. Nasjonalmuseet, hovedbiblioteket, Munch-museet og regjeringen skal inn i nye bygninger. Det er nesten som om vi er i gang med å bygge en ny hovedstad på samme sted som den gamle.

Fort går det også. Ting har skutt opp siden sist jeg var i byen. Men blir det fint? Ingen av bygningene er tatt i bruk, så jeg kan bare uttale meg om volum og fasader slik de fremstår i dagslys. Min metode er enkel: Jeg stiller meg utenfor en bygning og så kjenner jeg etter.

Jeg stilte meg opp utenfor det nye Nasjonalmuseet rett ved Aker Brygge. Byggverket er enormt. Fasaden er i skifer til en verdi av hundre millioner kroner. Det er som et kunstig fjell. Det lille som finnes av vinduer er gjemt bort på baksidene. Det meste av museet ligger i skjul bakover på den store Vestbanetomta. Bare en liten del stikker ut mot det hektiske byrommet.

Denne delen er en tre etasjers høy murvegg uten vinduer eller dører. Jeg stilte meg opp foran veggen og kjente etter så godt jeg kunne. Jeg kjente ingenting. Jeg forsøkte litt til. Ingenting. Jeg har sett vegger før, og heller ikke denne gjorde noe for meg. Jeg oppdaget riktignok to åpninger, godt skjult. Så fikk jeg endelig en følelse. At jeg hadde gått feil. Den følelsen får jeg alltid når jeg går mot en vegg.

Jeg gikk videre til Bjørvika. Det nye hovedbiblioteket ligger rett ved Operaen, som i sin tid var kontroversielt. Operaen ble raskt elsket, blant annet fordi bygget er blitt et fantastisk bygulv. Biblioteket sin wow-faktor er et enormt tak som stikker ut over inngangspartiet, fra seks etasjers høyde. Det er kanskje logisk at biblioteket tilbyr et tak når Operaen tilbyr et gulv.

Men taket er så høyt oppe at det gir minimalt med beskyttelse mot elementene. Aldri har så mye tak gitt så lite ly. Biblioteket ser dyrt ut men... jeg følte ingenting her heller. Hovedinngangen virker som en ettertanke, et lite tilbygg som slanger seg ut. Som en kjøkkeninngang, puslete sammenliknet med byggets enormitet. Endelig fikk jeg en følelse, nemlig at jeg ikke er like viktig som biblioteket. Det gamle Deichmanske sine trapper og søyler gir de besøkende følelsen av å være presidenten. Her vil man føle seg som en løsarbeider på dagsoppdrag.

Jeg gikk videre innover den nye gata, der nybygg som er identisk med biblioteket ligger på rekke og rad på begge sider. Jeg var i en verden uten farger. Her var ingenting å feste blikket på. Ingen detaljer, ingenting som hevet seg ut. Jeg følte panikk. Raseri. Og vanvidd. Hadde jeg hatt et spann med rødmaling og en tykk kost, ville jeg gått bananas på glassfasadene og skreket høyt. Det kunne blitt mitt gjennombrudd som konseptkunstner.

Munchmuseet er imponerende og dystert. Og stygt. Forferdelig stygt. Men også stilig. Forferdelig stilig. Jeg fikk raskt en følelse: Her er så underlig. Jeg ble til og med glad. Moderne arkitektur skal i prinsippet ikke fremstå annerledes på nært hold enn fra avstand. Detaljer skal i utgangspunktet ikke benyttes, men museet er et unntak. På avstand ser det ut som om Munch-museet har rette vegger, men de er faktisk bårdet, som om bygget er i ferd med å smelte. Jeg ble glad da jeg oppdaget det. Ellers er fargeløsheten en kontrast til Edvard Munchs arbeider, som ofte var i farger.

Jeg ble stående på kaia og se på det nye hovedbiblioteket, Operaen og Munch-museet. Fra dette ståstedet gled de nesten over i hverandre, en fjellheim av arkitektur. Det er noe merkelig med disse bygningene. På den ene siden gjør tomtevalg og de uvanlige vinklene dem svært synlige, samtidig kamuflerer de seg mot hverandre. Mangelen på farger gjør at blikket trekkes bort fra arkitekturen. Operaen er mindre monumental enn før. Nå er den bare enda et fjell i landskapet.

Arkitektur er idéer i fast form. Slottet forfører med sine søyler og symmetri. Høyblokka i regjeringskvartalet, derimot, er nøkternt. Det uttrykker utopien om sosialdemokratiet, makten skulle ikke bruke penger på fjas. Barcode ble tegnet på slutten av 1990-tallet, da Den evige oppturen fortsatt var berusende, og området har lekenhet og fantasi.

Det offentlige Norges selvbilde i dag er bunnsolid og usårbar, og trenger bare finnes. Trenger ikke å forføre som Slottet, trenger ikke strekke seg mot noen utopi som Høyblokka. I motsetning til Barcodes æra, er rikdom blitt selvfølgelig og trøttende. Samtidig trenger myndighetene å kunne gå i dekning i tilfelle noe går galt. For det krakelerer jo både her og der. Når ansvar skal plasseres, er det godt å gå i ett med omgivelsene.

Riktignok er dette kulturbygg, men de uttrykker noe om makt. Men hva slags ideer uttrykkes? Kanskje det offentlige Norge ser seg som fjellheimen? Like taust, like selvfølgelig og like mektig. Et hovmod som passer seg før fallet.