Kommentaren

Det er ikke farlig – det er bare himla feil

At noe ikke er farlig, er ikke automatisk ensbetydende med at det er helt topp. Det kan sågar være direkte feil.
meninger

Derfor er det veldig rart å lese at folk som selv ikke er kristen ønsker å opprettholde skolegudstjenester, fordi det ikke er farlig, fordi ungene har godt av det, og fordi såpass må vi da kunne tåle. Senest ut her er VGs Hans Petter Sjøli og Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, begge selverklærte humanister med en hang til likevel å trives i gamle kirkebygg.

Det er selvsagt ikke noe galt i det siste. Vi har mange flotte kirkebygg her til lands, og jeg har selv følt på en andektighet i møte med den åpenbare, og endog sakrale, storheten det er å komme inn prominente kirkebygg. Man er jo ikke helt flat i følelseslivet, må vite.

Nå er jeg ikke spesielt bekymret på vegne av julen eller vestlige verdier, hva nå enn det siste i praksis er for noe. Jeg jobber midt i sentrum av Tromsø, og ser den offentlige julen i kvitøyet på daglig basis. Og det har jeg gjort i flere måneder allerede. Julen ser alt annet enn truet eller presset ut.

Den lever heller i beste velgående, og det er dårlige dager for dem som oppriktig håper at julen slik vi kjenner den er i ferd med å bli presset ut. Julen er nok kommet for å bli. Det samme er julesanger med kristent innhold. Det er også helt greit, og noe vi alle både bør og må tåle.

Da jeg gikk på skolen på åttitallet, var den kristne formålsparagrafen sterk og vital, og klasseforstanderen min var ei streng og svært kristen dame som gjorde omtrent alt denne paragrafen tillot henne, og litt til. Det var Fadervår hver morgen, salmer og bordbønn, velsignelser, forkynnelser og moralske fordømmelser.

Jeg var den eneste i en klasse på 30 som ikke var døpt, men det gikk tålelig bra. Det var et betydelig mer kristent land i de dager, og det fantes heller ikke noe fag som het livssyn, verken som valgfag eller som erstatning til kristendom.

Ikke hadde vi borgerlig konfirmasjon heller. Derfor fulgte jeg all undervisning, også konfirmasjonsundervisningen, fordi den foregikk i skoletiden, og i dag kan jeg derfor flere salmer enn jeg burde, selv om det er artig å imponere med Petter Dass-sitater i kulturelt utrengsmål.

Det er mye som har forbedret seg siden da. Norge blir et stadig mer sekulært land, og i likhet med resten av verden blir vi også stadig mer internasjonalisert. Behovet for å skille stat og religion har derfor tvunget seg frem, men likevel har vi noen anakronismer som henger igjen fra den gamle tiden. Skolegudstjenester er en slik.

Det arrangeres gudstjenester hver eneste søndag landet rundt, vi har fått kvinnelige prester og kirken er åpen for alle. Selv homofile er nå velkommen i de fleste kirkebygg. I tillegg er det andakt hver morgen på statskanalens største radiokanal. Tilgangen til å oppsøke kristendom, og tilegne seg kunnskap om den, er svært bra.

RLE-faget i skolen fikk i 2015 – med KrFs håndspåleggelse – tilført krusifiksprefikset K foran seg, så skoleverket har i tillegg gitt kristendommen ekstra spillerom. En gudstjeneste i skoletiden, direkte myntet på skoleelever, er derimot noe helt annet.

En gudstjeneste er en direkte, religiøs handling. Den inneholder bønn, forkynnelse og velsignelse, elementer som har lite og ingenting i skoleverket å gjøre, uansett hvilken religion som er formell avsender. Barn fra hjem som ikke er kristne, og foreldrene til disse barna, blir således tvunget til å ta stilling til om de skal delta i disse gudstjenestene, noe de bør slippe, og den enkleste måten å unngå disse dilemmaene er å fjerne skolegudstjenesteordningen én gang for alle. Ikke fordi det er farlig eller skadelig. Men fordi religiøs forkynning i skoletiden er prinsipielt helt galt.

Jeg har selv problemer med å skjønne ateister som er så opptatt av ikke å tro på Gud at de må vise det hele tiden. Det virker både krampaktig og rart. For min del må også folk virkelig få lov å sogne til hva de vil, men skoleverket er og blir en offentlig kunnskapsinstitusjon, der elevene skal lære.

De som er kristne kan få den kristne oppdragelsen av sine foreldre, som kan ta dem med på gudstjenester hver søndag, hele året, om de vil. Eller de kan ta dem med i moskeen eller på havet for å banne. Hver gjør hva de selv mener deres barn har godt av.

Elefanten i rommet her er at disse skolegudstjeneste arrangeres når det lakker mot jul, og at dette pakkes inn i et slags kulturelt julepapir, at det er for «å vise vår kristne juletradisjon og kultur», men da burde heller påsken vært et naturlig tidspunkt, som den reelle, kristne høytiden.

Jula har vi feiret lenge før noen her oppe visste hvem Jesus var, selv ordet jul er hedensk så det ljomer etter seg. At det i sin tid ble sammensauset med kristendom er en helt annen sak. Det var i de dager man på vellykket vis tvangskristenfiserte landet vårt, med sverd i hånden.

Et juletre med Betlehemsstjerna i toppen er således selve symbolet på vellykket, kulturell appropriasjon. Samme med nisser som synger «Deilig er jorden», ribbe og røkelse, gløgg og Elvis. Vakrere og mer kontradiktorisk blir det ikke. For tre år siden raste daværende Krf-leder Knut Arild Hareide mot at Human-Etisk Forbund ville avvikle ordningen med skolegudstjenester. «Det vil være å ta bort en viktig del av vår tradisjon og kulturarv», sa han.

Han hadde delvis rett, for det ville selvsagt være å ta bort den kristne kulturarven og deltagelse i kristne handlinger, som er noe helt annet enn å undervise om de forskjellige religioner, kristendom inklusivt, og det er nettopp dette som er hele problemet med gudstjenester i skoletiden.

Ekskursjoner til forskjellige trossamfunns hellige bygg må derimot mer enn gjerne skje i skolens regi. Helt topp og ditto lærerikt. Men religiøse handlinger, forkynninger og ritualer bør utelukkende være foreldres oppgave å ta seg av, i fritiden. Det har derfor ingenting i skoleverket å gjøre.

Verden går heldigvis fremover på mange felt. En total avvikling av ordningen med skolegudstjenester vil være en ytterligere forbedring. Ha ei fortsatt god jul, jól, midtvintersblot og en strålende vinterfest, alle sammen!