Hvordan kan det ha seg at en 79 år gammel alvorlig syk mann sendes i taxi uten sko og bukser fra sykehus til sykehjem? Eller at en nyoperert sendes i taxi på en av de mest vinterutsatte veiene i Finnmark og ender opp med å ligge på trebenk på et venterom gjennom natta? Hvordan havna vi der at flere kvinner føder på vei til fødestua, uten jordmor tilstede? Eller at politiet drar sjeldnere på oppdrag og ikke rykker ut til 89-åringen som ringer fordi en ukjent mann knuser en rute på huset hennes. Norge har en fantastisk velferdsstat, men noe er i ferd med å ødelegges.

Fra høyresida og regjeringshold hører vi gjerne at vi aldri har hatt så store offentlige budsjetter som nå. Alle får mer, og sykehusøkonomien, kommuneøkonomien og annen velferd er styrka gjennom de siste årene, blir det hevdet. Men selv om statsbudsjettene vokser er det noe som lugger i den fortellinga når den møter virkeligheta.

I Finnmark er det krise i luftambulanseberedskapen. Et hjertesykt barn må vente i 19 timer for å få møte en hjertelege. En liten jente med mulig hjerneblødning venter 3,5 timer på fly. Og dette var før Babcocks fly ble satt på bakken. Kommuneleger langs kysten frykter liv kan gå tapt på grunn av den manglende beredskapen. På det splitter nye sykehuset i Kirkenes har det vært 41 alvorlige avvik på mindre enn 11 måneder. De ansatte slår alarm om personellmangel og kapasitetsproblemer og frykter flere farlige situasjoner. I februar døde en pasient av hjertestans ved sykehuset, og Helsetilsynet mener pasienten ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Akuttmottaket er for lite, helikopterlandingsplassen mangler og det snør inn på isolatrommet. I budsjettdebattene får vi høre fra regjeringshold at sykehusøkonomien er styrka. Men virkeligheten feller en hard dom over regjeringen og Bent Høies innsats.

Og fra sykehusene blir pasienter fraktet hjem og til sykehjem, for å følges opp av kommunen. VG har gått gjennom over 5000 avviksmeldinger som viser hvordan pasienter sendes fra sykehus til hjemkommunen uten at de får den hjelpen eller oppfølgingen de skal ha. Det er uverdig når eldre sendes hjem med klær full av urin eller uten nødvendig smertelindring.

Men ute i kommunene er økonomien strukket. I disse tider sitter kommunepolitikere rundt i hele landet og diskuterer hvor budsjettkuttene skal tas. Om det er skolen, sykehjemmet eller kanskje de helt nødvendige investeringene i vann og avløp. For til tross for regjeringens talepunkter om god kommuneøkonomi og færre kommuner på den frykta Robek-lista, er realiteten i mange kommuner at inntektene ikke strekker til de voksende utgiftene. Og når regjeringen i tillegg har skjøvet flere kostnader over på kommunene, som de ressurskrevende tjenestene, og strupet kommunenes mulighet til å skaffe seg økte inntekter gjennom eiendomsskatt, blir virkeligheten velferdskutt.

Sivilombudsmannen la nylig fram en rapport som viser at bruken av isolasjon i norske fengsler er uforsvarlig høy. Fra ansatte i kriminalomsorgen får vi høre om en hverdag med stadige budsjettkutt som gir færre folk på jobb og et dårligere tilbud til de innsatte, som dermed kanskje ikke får den rehabiliteringen samfunnet ønsker. Vi får historier om psykisk syke innsatte som ikke får den helsehjelpen de trenger, og blir festet i belteseng for å unngå å skade seg selv og andre. Klassekampen skrev nylig om en kvinnelig innsatt som lå fastspent i en seng på et nakent rom i 42 timer. Det er virkeligheten i norsk kriminalomsorg i 2019, en virkelighet med stadige budsjettkutt fra høyreregjeringa.

Med høyreregjeringa er det skapt en frykt i velferden vår for at mennesker på trygd, folk som har blitt syke, som er fattige, skal få noe de ikke har krav på. Eller noen kroner mer enn det aller mest nødvendige. Slik begrunner regjeringen høstens budsjettkutt i støtte til briller til barn. Unødvendig dyre briller, får vi høre fra regjeringen. Helt nødvendig viser virkeligheten til familiene som nå blir sittende med store egenandeler for brillene til sine barn med synsforstyrrelser.

I tidligere budsjetter har regjeringen kuttet i barnetillegget til uføre, i overgangsstønaden for enslige forsørgere og fysioterapi til brannskadde. For å nevne noe. Gjennom årlige ostehøvelkutt, privatisering, anbud og markedstenkning i det offentlige ser vi at velferden vår sakte, men sikkert svekkes.

Virkeligheten etter 6 år med Erna Solberg som statsminister er at landets aller rikeste enkeltpersoner hvert eneste år siden 2013 har fått store skattekutt, mens vi som samfunn har ikke råd til å sørge for nok jordmødre på jobb og ambulansefly i lufta. Det er Erna Solbergs velferdsstat.