Raudfjell, Kvitfjell og Sandhaugen utenfor Tromsø var et fantastisk fjellområde og Kvitfjellhytta et naturlig og lett tilgjengelig turmål på Kvaløya. Særlig når sola kommer tilbake i midten av januar tar mange turen dit for å oppleve den lange solgangen tidlig på vinteren, med utsikt over Malangen, Senja og Kvaløyfjellene. Nå blir en møtt av en skog av vindturbiner.

I nasjonal ramme for vindkraft ble det gitt uttrykk for at Troms og Nordland var uegna for vindkraftutbygging. Dette bekrefta NVE på innspillsmøtet i Hammerfest i juni i år. Der fikk vi høre hvor viktige områdene her var for lokalt friluftsliv og turisme. Dessuten har områdene dårlige overføringslinjer for eksport av kraft.

Dette er ikke ukjent kunnskap for dem som har kjempa lenge mot vindkraftutbyggingen i Tromsøs nærområder. Første konsesjonssøknad for Kvitfjell ble sendt NVE i 1999, for mer enn 20 år siden. Siden den gangen er det søkt om mange endringer og tillegg, og med større turbiner. I 2007, da Raudfjell ble innlemmet med 20 ekstra turbiner, gikk også kommunen imot.

Og da adkomsten til fjellet ble endra til en billigere og dårligere løsning for lokalbefolkningen var det sterk motstand, men alle klager ble overhørt og utbyggingen ble trumfa gjennom av NVE.

Norsk Miljøkraft A/S har utviklet dette prosjektet og konsesjonen er nå solgt til det tyske pensjonsfondet Arztversorgung Westfaler-Lippe og Siemens Gamesa. De samme eierne har nå overtatt konsesjonen for Andmyran på Andøya og samtidig søkt om utsatt frist for idriftsettelse.

I 2002 ble Norsk Miljøkraft gitt konsesjon for et mindre testanlegg på Sandhaugen nær Raudfjell, midt i reinkalvingsområdet til den ene siida-andelen på Kvaløya og tett på skihytta til Kvitfjell Skilag. Også dette anlegget ble gitt utvidede konsesjoner og fristforlengelser. Siste gang fikk de oppjustert effektinstallasjonen til 16 M, og utsatt frist for idriftsettelse til 2020.

Dette vedtaket ble påklaga av lokale beboere, men NVE tok ikke hensyn til klagen. Vedtaket ble påklaget videre til OED med god juridisk bistand av La Naturen Leve. Klagen ble tatt til følge og OED omgjorde vedtaket fra NVE. Midt i sorgen over nedbyggingen av Raudfjell/ Kvitfjell var dette en stor seier og oppmuntring, selv om saken dreide seg om «bare» 4 turbiner.

Nå gjenstår det å se om NVE og OED mener alvor med uttalelsene i nasjonal ramme og om de tar hensyn til ny kunnskap i behandlingen av søknaden om fristforlengelse for Andmyran. Selv om nasjonal ramme nå er skrota, forventer vi at NVE bruker den nye kunnskapen de har erverva gjennom dette arbeidet også i behandlingen av søknader blant annet for Sjonfjellet i Rana og Nesna og på Øyfjellet ved Mosjøen.

Ved den gjennomførte nedbyggingen av Raudfjell og Kvitfjell er områdenes verdi for friluftsliv og rekreasjon kraftig redusert. Også reindriftsnæringa er påført store ulemper. I motsatt kant av området, mot Sommarøy i sørvest, finner vi turmålet Lakstind, nå fullstendig ødelagt. Sorgen og fortvilelsen over skadene på naturen er stor.

I tillegg kommer nå bekymringen for hva som skjer når det en gang blir nødvendig å frakte disse enorme konstruksjonene ut av området og samtidig reparere noen av terrengskadene. Man blir ikke særlig beroliga når man blir fortalt at utbygger stiller sikkerhet for dette etter 12 år.

I konsekvensutredningen kan vi dessuten lese at utbygger ser for seg å få dekket kostnadene ved nedleggelse gjennom salg av skrapjern. Det vil kanskje, i beste fall, dekke fjerning av turbinene, men hva med betongfundamentene – for ikke å snakke om naturinngrepene og veiene. Hva koster opprydding og tilbakeføring av dette, om det i det hele tatt er mulig – og hvem skal betale?

Dessuten: Etter hva vi har lest i det siste om enkelte utbyggeres kreativitet innen skatteplanlegging, kan vi nå bare håpe på at myndighetene følger bedre med denne bransjen i tida som kommer.