Kommentaren:

Når politikere snylter på fellesskapet

meninger

De avtroppende fylkesrådspolitikerne har jobber eller pensjon å gå til. Likevel misbruker de skamløst etterlønnsordninger som skulle sikret stabilitet om de havnet i uforutsett arbeidsledighet.

Å være politiker er ikke en vanlig jobb, og man har derfor ikke de samme rettighetene som vanlige arbeidstakere. For eksempel er det verken overtid eller oppsigelsesvern å snakke om. Derfor er vi nødt til å ha visse ordninger og lønnsbetingelser som gjør det attraktivt for folk å delta i demokratiet uten at kostnaden blir for høy, eller at man risikerer å gå personlig konkurs.

For mange politikere er hverdagen høyst usikker. Det er kun et år siden hele det politiske Norge fulgte med på fylkesårsmøter hos KrF for å se om de gikk til høyre eller venstre – noe som kunne resultere i at hele regjeringa ble veltet på dagen. Da ville mange statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere plutselig bli arbeidsledig og uten inntekt. Da er det kun rettferdig at de får lønn i en overgangsperiode på noen måneder, mens de leter etter arbeid.

Men disse ordningene og sikkerhetsnettene kan misbrukes. Det vi nå ser er at ordninger som etterlønn brukes til å finansiere betalte ferier i en «overgangsperiode» mellom godt betalte politiske toppjobber og politikernes sivile arbeid fra hvor de har permisjon.

I Nordlys kunne vi onsdag lese om hvordan hele det avtroppende fylkesrådet, med unntak av Ivar B. Prestbakmo som fortsetter i fylkeskommunen som fylkesordfører, søker etterlønn.

Fylkesrådene Willy Ørnebakk (Ap), Sigrid Ina Simonsen (Ap) og Ane-Marthe Sani (KrF) har alle permisjon fra jobbene sine, og skal tilbake til samme arbeidsgiver som de har hatt tidligere. Ingen av dem måtte plutselig gå av på dagen. De har i lang tid vært klar over at de skal fratre, og det har heller ikke vært uklarheter knyttet til om de skal gjenvelges, ettersom valget for lengst er avgjort.

Fylkespolitikerne har i lang tid vært klar over at fylkesrådet og fylkestinget oppløses 1. januar. De har hatt all trygghet og stabilitet man kan tenke seg, og god tid til å søke nye jobber eller avtale overgang til sine sivile jobber. Likevel skal fellesskapet nå betale dem for å ha fri.

De fleste arbeidstakere vil nok ha forståelse for at man ønsker noen uker fri i overgangen mellom to jobber. Det er derimot uholdbart å forvente at fellesskapet skal betale full lønn i perioden. Politikere kan ikke innvilge seg sjøl rausere ordninger enn vi har i ordinært arbeidsliv. Det kan være tøft å ha politiske lederstillinger. Det er imidlertid ikke mindre krevende å være leder i privat eller offentlig sektor, eller å være sykepleier, lærer, rørlegger, servitør eller bussjåfør. Ingen i disse yrkene har samme etterlønnsprivilegier, til tross for sterke fagforeninger.

Også fylkesordfører Knut Werner Hansen (68) fra Ap, og opposisjonsleder Ole-Johan Rødvei (71) fra Høyre har søkt og fått innvilget tre måneder etterlønn. Hansen har sjark med egen kvote å gå tilbake til, eventuelt pensjonisttilværelse. Rødvei er godt over pensjonistalder – men får nå utbetalt lønn for ikke å gjøre noe – samtidig som han hever pensjon. Høyre-politikere snakker ofte om respekt for folks skattepenger, men dette prinsippet later Rødvei til å ha glemt på vei over i pensjonistenes rekker.

Slik bruk av etterlønnsordningene er et misbruk av tillit, av offentlige midler og av makten politikerne er satt til å forvalte. Det er besværende at de som skal forvalte fellesskapets midler er så rask med å misbruke rause ordninger så fort de sjøl er på vei ut av kontorene.

Å snylte offentlige midler til egen fortjeneste hører ikke hjemme i det norske demokratiet.

Det nye fylkestinget må snarest gjennomgå etterlønnsreglementet – for det er tydelig at et reglement som baserer seg på god tro og tillit ikke er godt nok. Dessverre ødelegger de avtroppende politikerne ordningen for dem som virkelig trenger den.

I Arbeiderpartiet synges det ennå ivrig arbeidersanger når kamerater møtes. Særlig begeistret er de for Ellinors Vise av Klaus Hagerup og Sverre Kjelsberg. Kanskje er det derfra fylkesrådet har latt seg inspirere til å innvilge seg sjøl rause apanasjer. Slik at de kan gå foran, som et slags ideal for landets arbeidende mennesker. At det ikke er av hensyn til seg sjøl – men til folket at de innvilger seg etterlønn. Slik kan drømmen i Ellinors Vise endelig bli sann – i hvert fall for fylkespolitikerne i Troms:

«Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står, og det bli like fint å jobbe som å danse.»