Fra sidelinja:

O’ jul med din ydmykelse

Spaltist og standupkomiker Dag Sørås forteller om hvordan julebord-jobbene oppleves for komikerne som er hyret inn for å underholde i ukens spalte.

Dag Sørås  Foto: Maja Borgvatn Karlsen

meninger

Jeg opptrer sjelden på julebord. Mange komikere får inn brorparten av årsinntekten i ukene som leder opp mot høytiden, men det virker som om få bedrifter forbinder min humor med juleglede. Jeg stiller meg på ingen måte uforstående.

Med det sagt har jeg gjort min andel grusomme julebordjobber opp gjennom årene, og det som følger er et lite utdrag av den ydmykelse, anger og revurdering av karrierevalg som kan oppstå når man leies inn som klovn for å sprite opp firmafesten.


Disse 10 typene vil du garantert treffe på julebordet i helga

iTromsøs journalist har her samlet ti ulike typer som de fleste har truffet, treffer eller er selv på julebordet.


Med tanke på mitt anstrengte forhold til hele sesongen, er det en viss ironi i at jeg var med på den første oppsetningen av «Julelatter» i hovedstaden for tolv år siden. Her gjorde jeg over femti show med adskillig mer etablerte komikere, og jeg husker at mitt honorar var plassert under «andre utgifter» i kontrakten. Lydmannen gikk mer i overskudd.

Vi gjorde gjerne tre forestillinger per kveld, og jeg minnes at jeg i et øyeblikk av akutt autopilot glemte hvorvidt jeg allerede hadde gjort en spesifikk vits foran dette publikummet, eller om minnet var fra et tidligere show.

Hele måneden var tross alt som filmen «Groundhog Day». Løsningen var å introdusere vitsen ekstremt sakte, for å se om folk begynte å tiske seg imellom.

«Har han ikke allerede sagt dette?» Jeg var ikke rutinert nok til å innse at åtti prosent av salen var så sveiseblinde at jeg kunne gjort den samme vitsen om og om igjen i femten minutter, og gått av til stående applaus. De ventet uansett bare på at Dagfinn Lyngbø skulle komme tilbake på scenen. Lev og lær.


Kommentaren

«La hestkuken dø i fred»

Den nordnorske humoren har lenge surfet på gammel storhet, men i møte med en alvorstynget verden, har den bukket under, og ligger nå på sotteseng med respirator.


Maks to år inn i karrieren ble jeg sendt på en julebordjobb i Numedal-området. Jeg vil ikke være mer spesifikk, til tross for at foreldelsesfristen er i min favør. Her skulle jeg bo mutters alene i ei svær hytte langt unna sivilisasjonen, og opptre for diverse samlinger av bedrifter to kvelder på rad.

Settingen var langt fra optimal, da jeg sto mellom spisebordene og framførte nybegynnermateriale under hovedretten. Nå kan man si hva man vil om grafiske beskrivelser av egen avføring etter ti dager på Roskildefylla, men slike morsomheter bør komme etter at ribba er ferdig fordøyd.



Det endte opp med at en av festdeltagerne ofret seg for en god sak, og gikk opp og slo av lydanlegget mitt. Midt i min sammenligning av våt whiskybæsj med utgått Litago. Dette resulterte i kveldens første applaus, og fungerte som et slags klimaks i min pågående ydmykelse.

Og dette var første kvelden! Jeg hadde en søvnløs natt og gyselig dag å lide meg gjennom før det hele skulle gjentas.

Show nummer to gikk ikke stort bedre, og mitt mål om latter og anerkjennelse var erstattet av et håp om å kanskje se et smil i løpet av opptreden min. Mellommenneskelig respekt hadde jeg mistet all tro på, og øyekontakt med publikum virket som en fjern drøm. Ut av ren jævla desperasjon brøt jeg den aller helligste regelen for enhver komiker med selvrespekt – jeg stjal materiale.


Sett fra sidelinja

Jeg følte meg som en fuckings dårlig far!

Som nordlending er jeg geografisk predisponert for bannskap, og jeg anser usømmelig språkbruk som en del av min identitet.


Så bunnløs var min følelse av meningsløshet, at jeg gjorde en vits av mitt store forbilde Bill Hicks. Han var selve grunnen til at jeg begynte med humor, han eksemplifiserte kunstnerisk integritet, og han var selve definisjonen på en komikers komiker.

Han var også død, og ville aldri finne ut at jeg lånte en vits i et sårt tiltrengt øyeblikk av midlertidig galskap. Det var tross alt dette som skulle redde kvelden. Jeg begynte på vitsen, men ble umiddelbart fylt av en skam så altoppslukende og overveldende, at jeg stoppet midt i en setning og sa «det er ikke engang jeg som har skrevet dette».


Fra sidelinja:

Til forsvar for handel og fråtseri

Julens historiske opphav er omdiskutert, men det virker klart at denne hedenske høytiden ble kapret av kristendommen et sted på 300-tallet.


Jeg gikk av uten å gi dem avslutningen. Bill Hicks snudde seg foraktfullt i graven, og jeg hadde ingenting annet å se fram til en nok en søvnløs natt i øde ensomhet.

En mer nylig nedverdigelse involverte et håndverkerfirma i Nord-Norge. Arrangøren hadde på forhånd gitt meg formålstjenlig informasjon om bedriften, og jeg stilte med tilstrekkelige mengder spesialskrevet materiale til å komme meg gjennom de tyve kontraktfestede minuttene mellom hovedrett og dessert.


Fra sidelinja

– Jeg elsker konspirasjonsteorier

Men hva er de ytterste konsekvensene av slikt tankegods?


Rosinen i pølsa var at halvparten av de ansatte kom fra den samme øde bygda, og jeg fikk beskjed om at jeg «gjerne måtte vitse om at den lå der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Starten gikk fint, til tross for at responsen utelukkende kom fra den ene halvdelen av salen. Jeg var allikevel varm i trøya da jeg retorisk spurte om vi hadde noen fra en viss bygd i publikum. Jeg følte meg som et leksikon med punchlines, og var klar for å servere verbal orgasme med nøye planlagte geografiske gullkorn.


Musikkommentaren:

Jeg tok plata med ut i skogen og brant den. Rituell platebrenning, i god kristen ånd

Jeg var en kristen rocker som hatet kristenrock.


Det visste seg fort at ingen bodde der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Mitt ego ble tappet for luft i rekordfart, og selvtilliten gikk tilbake til vaklende positur.

Jeg vurderte en spontan harakiri på scenen, bare for å gjør dette til en kveld det ville kreve terapi for å glemme. Etter rask selvransakelse aksepterte jeg motvillig at livet allikevel var verdt å leve, og jeg rundet av med et par halvhjertede pulevitser, og sa takk for meg. Applausen ble overdøvet av en nål som traff bakken.


Fra sidelinja:

En livredd nordlending i Oslo

Skyteglade, narkomane voldtektsmenn lusket bak enhver busk, og oddsen for å overleve i Oslo, om så bare en langhelg, var ikke i min favør.


I ettertid visste det seg at den mutte delen av salen besto av bedriftens østeuropeiske arbeidsstyrke, som selvfølgelig ikke forsto en dritt av det jeg hadde sagt. Kanskje det var de som bodde i den jævla bygda?

Med alt dette sagt, så angrer jeg ingenting. Så lenge man sitter igjen med en god historie er det som oftest verdt det, og den økonomiske kompensasjonen er et betraktelig plaster på såret. Men når man står midt i det, er det særdeles smertefullt.

Friedrich Nietzsche skal ha sagt at det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere. Men hvor mange julebordjobber gjorde han egentlig?