Kåseri:

Den desperate jakten etter julestemningen

Norge er en nasjon befolket av spesielt interesserte nostalgikere, og aldri kommer det tydeligere fram enn ved juletider.
meninger

Straks høstmørket setter inn, begynner den desperate jakten etter julestemningen. Julestemning er i seg selv et noe ullent begrep. Rent semantisk burde det bety en følelse av jul, men siden julen har så ekstremt mange tradisjoner, kreves det at en rekke ritualer må gjennomføres før den omtalte julestemningen innfinner seg.

Et viktig ledd i denne prosessen er for eksempel å gjentatte ganger akke seg om at man «mangler julestemning» eller «har ikke funnet julestemningen», som om den skulle være en girlander forlagt på mørkeloftet.


Slik blir været på julaften i år

Juleværet vil neppe bli det store samtaleemnet under årets julefeiring.


Det aller første ritualet i den langtrukne seremonien er vanligvis at butikker setter fram julevarer tidlig i oktober, eller i det minste så tidlig at alle får anledning til å utføre del to av denne tidlige fasen av julefeiringen; nemlig å sette opp en forskrekket mine og utbryte at det er skammelig hvor tidlig julehandelen begynner og at det aldri har skjedd så tidlig før. Unntatt i fjor, forfjor, og tiåret før det igjen, selvsagt.

Siden alle arbeidsplasser, ideelle organisasjoner, idrettslag, bokklubber, borettslag, nabolag og venner, venners venner og venners venner og uvenner arrangerer julebord, må julebord gå av stabelen hver eneste helg fra første november til nyttårsaften.

Den sagnomsuste norske julebordfylla er gjerne den ene av to-tre fester den godt voksne gjennomsnittsnordmannen får i løpet av året, så enhver avis med respekt for seg selv advarer årlig mot overdreven akevitt-bælming, juleøl-drevet partnerbytte, skittentøyvask på arbeidsplassen og uaktsomt inntak av pinnekjøtt.


I sofaen med Marianne

Siri (14) spiller Selma i «Snøfall»: – Det går fint å se det med familien, men det er litt kleint å se det med venner

Siri Skjeggedal er i rollen som Selma for andre gang kommet inn i de tusen hjem med NRKs julekalender «Snøfall». Her er hennes TV- og filmfavoritter.


Til tross for dette står nye generasjoner klar for å oppleve gleden av å katapultspy Gammel Opland gjennom nesen, klø sine kolleger på de unevneligste steder, skjelle ut ledelsen for å ha byttet ut den gode kaffen på automaten med noe som minner mest om kaffeerstatning av brente erter og våkne med den nye totusenkronersdressen fra Dressmann dyppet i sauefett og innsmurt i kålrabi.

Da er det bare å følge en annen edel tradisjon: Å bruke de siste egenmeldingsdagene til et par hjemmedager som tilbringes i stille anger og selvbebreidelse.

På dette tidspunktet er det neste steget i juletrappa julekonserter. Det blir nemlig ikke jul uten å betale hundrevis av kroner for å høre en artist man aldri lytter til ellers, fremføre sanger man allerede var lei av på barneskolen.

Julekonserter er den viktigste inntektskilden for unge artister som har fått delta i et talentshow på fjernsynet, eller for godt voksne artister som ikke har hatt en relevant utgivelse på et par tiår. Sistnevnte gruppe er omhyggelig med å ikke fremstå som personlig kristne, men sier gjerne at de «tror på sin egen, personlige guddom», eller «noe som er større enn oss».


Kommentaren:

Julegavene – det vanskeligste valget

Varsellampene blinker frenetisk – uka hvor de fleste julegavene handles står for døra. Hvis du skal følge ett råd i år, bør det være: «Ikke ta for lett på oppgaven». Feilvalg kan virkelig få katastrofale følger.


Siden vi nordmenn har Europas minst religiøse befolkning, må en julekonsert ikke handle for mye om Jesus, siden det kan oppleves som støtende for publikum som har betalt for å la seg underholde i ei kirke, men litt spirituell nysgjerrighet er midt i blinken. Norge er tross alt landet der bare 34 prosent av befolkningen tror på Gud, men 50 prosent tror Snåsamannen har magiske evner.

Når en ungdommelig englestemme fra Norske Talenter, eller en aldrende, sprukken røst har fått oss til å tørke en tåre eller to, er det hjem for å begynne med julebaksten. Julen krever som kjent syv sorter. De syv sortene inkluderer absurd nok ikke lefse, pepperkaker, havrefras, kakemenn og twist, som logisk ville vært.

Riktignok er smultringer blant de såkalte syv slag, men de øvrige er berlinerkranser, fattigmann, goro, krumkaker, sandkaker og sirupssnipper. En samling av tørrere og mindre fristende godsaker er vanskelig å forestille seg, med mindre man inkluderer å patte på grus til kaffen som et alternativ.

I samme gate finner vi fiken og dadler, som aldri dukker opp som godbiter utenom jula, hvilket antakelig er knyttet til det faktum at de overhodet ikke smaker godt og har konsistens som halvråtten lutefisk.


Dette er verdens beste julefilmer – og her kan du se dem

Her har iTromsøs journalist valgt ut de ti julefilmene hun synes er aller, aller best.


Før kalenderbladet snus fra november til desember, skal julekalenderne opp på veggen i de tusen hjem. Her holder det ikke lenger med en masseprodusert pappkalender med 24 sjokoladebiter – nei, nå skal det være unike julekalendre til hvert barn.

De siste årene har til alt overmål enda et fenomen dukket opp: Hvert hus skal ha en rampenisse – en fiktiv spasmaker som roter i klær, spiser av godteriet og lager kaos i kjøleskapet, som om ikke husets beboere klarer dette helt fint uten bistand.

Den 13. desember må alle foreldre forlate jobben for å se sine unge, lovende delta i Lucia-tog. Hvorfor feiringen av en katolsk helgen som på 300-tallet etter sigende røsket ut sine egne øyne for å slippe å gifte seg, og deretter måtte drepes med sverd fordi hun ikke tok fyr, fortsatt er vanlig i Norge – snart 500 år etter reformasjonen – kan man saktens spørre seg. Om det er passende å minnes ei som skulle brennes på bålet med å la unger fekte med levende lys, er likeså et åpent spørsmål.

Mens pepperkakene svir seg i steikeovnen prøver far nå desperat å rekke fristen for å sende julegaver i posten, bare for å få konstatert at det antakelig hadde vært billigere å leie et sjøfly for å levere gavene selv. Etter jul viser det seg også at tante Bjørg på Vestlandet slett ikke mottok gavene sine før jul, siden effektiviseringstiltak gjorde at pakken måtte innom Postens logistikksenter i Oslo fire ganger før den havnet på rett ferge.


Julesanger – musikkens svar på Ebola

Ja, da er krampekosens epoke over oss. Julestemning skal du komme i, om du vil eller ikke. Selv de som sverger til veganpølser eller ceviche på juletallerkenen tvinges til bifall. Det sørger tre måneder med sammenhengende avspilling av julesangene for.


Innimellom alt stresset skal det også tittes på tv, og da er regelen at det man skal se må ha gått minimum 20 ganger på lineært fjernsyn tidligere. Her er det først og fremst gjenkjenningsfaktoren som er viktig.

Da NRK erklærte at Jul i Skomakergata ikke ville bli sendt flere ganger, gikk folk bananas, selv om serien stort sett handler om at verdens minst effektive skomaker holder langdryge og usammenhengende monologer om hvor vanskelig det er å koste trappa, koke kaffe eller rett og slett huske hvem som er kundene hans, mens underholdningsaspektet ivaretas av gamle propaganda-dukkefilmer fra DDR.

Det samme fenomenet gjør seg gjeldende lillejulaften, når to millioner nordmenn kollektivt mener det er toppen av lykke å bivåne en sketsj om en alkoholiker som forsøker å sjekke opp en dement kvinne med sykelige vrangforestillinger. På selve julaften er det Tre nøtter til Askepott som får julepulsen til å stige.

At filmen er fylt med kostymer som man vanligvis bare ser i de mest aparte pride-marsjer og attpåtil dubbet med en eneste stemme til samtlige aktører, synes ikke å sette en demper på gjensynsgleden. I 2014 valgte Norge å bruke 800.000 euro på å digitalisere filmen. Man kødder som kjent ikke med juletradisjoner.


En hyllest til verdens beste julesang

Julesanger elskes og hates av alle og enhver. Det er likevel den aller, aller viktigste ingrediensen for å skape julestemning og dette er den beste av dem alle.


Etter at Askepott har gjort seg ferdig med sin årlige fremvisning i uvettig bruk av våpen, skal familien gjerne i sitt årlige kirkebesøk, selv om de fleste synes å mene at disse Jesus-greiene mest er en unødig distraksjon i jula. Vanligvis løser det norske presteskapet det ved ikke å bruke for mye tid på religiøs snakk, og snart har alle kommet seg hjem, inntatt ekstreme mengder kjøtt og venter på at avkommet skal pakke opp obskøne mengder julegaver. Før den tredje brannbilen i plast er avdekket, har ungene gått lei og så er det endelig over.

På dette tidspunktet er det dags for å juleøl-slumre seg gjennom juleklassikeren Hjemme alene; en grøsser som skildrer hvordan en ekstremt sadistisk rikmannsunge, fordervet gjennom langvarig omsorgssvikt, systematisk torturerer to kriminelle fra enkle kår.

Til slutt gjenstår bare den aller mest seiglivede tradisjonen; nemlig å lene seg tilbake i sofaen og erklære at neste år! Neste år, da skal man ikke stresse sånn med jula og dessuten kjøpe færre julegaver.

Først etter denne grandiose fremførelse av selvbedrag senker julestemningen seg over de tusen hjem. Som det heter i sangen: Det ble jul allikevel.